Debatt:

Hva om rasisme handler om mer enn rasisme?

Dette er ikke en kritikk til alle som kjemper for likeverd. Jeg heier på dere. Bare husk at offerrollen er lite konstruktiv, skriver debattanten.   Foto: PRIVAT

Saken oppdateres.

Her kommer et alternativt og muligens upopulært syn på ett aspekt ved rasisme. Jeg prøver ikke å bortforklare eller rettferdiggjøre at noen dør eller blir mishandlet som følge av hudfarge.

Kjære alle rasister, antirasister, feminister, antifeminister, mobbere og mobbeofre – og deg som leser dette uavhengig av hvilken kategori du identifiserer deg med. Kan vi slutte å lete etter forskjeller og dele oss inn i fiendtlige grupper som øker distanse og hat, og heller begynne å se etter likheter, hylle mangfold og være gode mot oss selv og andre?

Alle disse kampene handler i bunn og grunn om likeverd, noe vi alle mennesker i realiteten har, uavhengig av om vi blir behandlet etter denne realiteten. Det er inspirerende at så mange står opp for seg selv og kjemper for rettferdighet. Jeg har imidlertid inntrykk av at vi har lett for å kjempe disse kampene med tunnelsyn og at vi heller bensin på bålet.

LES OGSÅ: Mitt oppgjør med norsk rasisme

Selv har jeg opplevd å bli diskriminert og mobbet, blant annet som følge av min rase. Jeg har fått blikk, blitt utestengt og folk har ledd av at jeg har strekøyne, flat nese og gul hud. Jeg pleide å ta meg svært nær av dette, og merker fortsatt at rasisme kan vekke vonde følelser. På den andre siden har jeg også blitt hengt ut fordi jeg har hatt skjeve tenner, vært ny i klassen, har en far med et rart navn og fordi jeg kom tidlig i puberteten.

Senere har jeg imidlertid innsett at problemet bunner i relasjonen jeg har til meg selv, ikke rasisme. Det at jeg som adoptert, kineser og nordmann, tar meg nær av og frykter at andre ser på meg som en innvandrer, kineser, thaidame, prostituert og liknende, sier mer om hva jeg tenker om disse menneskene enn hva andre tenker om meg.

LES OGSÅ: Rasismen i Norge er mer skjult

At jeg opplever dette som krenkende, betyr i realiteten at jeg selv ser på dem som mindreverdige. I andres rasistiske atferd har jeg møtt min egen rasist i døra. Det sier også noe om rasistiske holdninger i kulturen og hvor inngrodde disse er i meg. Selvfølgelig er det en stor forskjell mellom å ha rasistiske tanker kontra å handle etter disse.

Likevel vil jeg gjerne fremme et budskap om at det såre som vekkes i oss av rasister ikke handler om rasisme, men forholdet vi har til oss selv. Det er hovedsakelig vi som blir utsatt for rasisme som kan bekjempe rasisme. Ikke ved å hate rasister, men ved å bli glad i oss selv. Ikke ta imot det andre vil gi.

Rasisme handler om likeverd, og som voksne er vi ikke offer. Saken er en annen når vi er barn. Offerrollen er imidlertid ikke noe vi trenger å være i resten av livet. Vi har alle ansvar for egne følelser og vår egen relasjon til oss selv. Vi kan med andre ord velge hva vi tenker og føler om oss selv, og dermed hvordan vi velger å respondere til andres atferd. Dette betyr ikke at andre har rett til å være drittsekker. Det er viktig å stå opp for seg selv.

Poenget mitt er imidlertid at hvorvidt kommentarer og andres manglende oppdragelse, dårlige oppførsel, moral og atferd går inn på oss, begrenser oss – sårer og skader –i stor grad handler om hva vi selv tenker om oss selv. Dette gjelder spesielt fra et individperspektiv.

LES OGSÅ: Synne (18): Dette gir oss i det svarte samfunnet makten til å vise og tale vår frustrasjon

Det som vekkes inni deg, er med andre ord noe du allerede bærer med deg, og det er kun du som kan endre dette. Det er ikke din skyld og feil at du har med deg uønsket bagasje, men det er bare du som kan kvitte deg med den. Hvordan ville du følt deg hvis du trodde at du var verdens beste menneske, at du var fullstendig elskverdig, verdifull og kompetent?

Hadde du tatt deg like nær av andres dårlige oppførsel, som hvis du selv fryktet og trodde at du var verdiløs, utilstrekkelig og ikke fortjente kjærlighet? Ville du fremdeles blitt lei deg, såret og kjent på skam hvis du helt innerst inne visste at du var god nok, verdifull og elskverdig, uavhengig av rase, kjønn osv.? Eller ville du tenkt, wow, denne personen må ha et jævlig liv, og et grusomt forhold til seg selv. Hvis personen hadde vært glad i seg selv, ville aldri personen oppført seg sånn.

Dette er ikke en kritikk til alle som kjemper for likeverd. Jeg heier på dere. Bare husk at offerrollen er lite konstruktiv. Ta heller eierskapet over ditt eget selvverd tilbake. Jeg vet at dette er enklere sagt enn gjort, men vi mennesker er fascinerende formbare! Og hva om det faktisk er de slemme rasistene det er synd på? Hvis disse menneskene hadde det bra med seg selv ville de aldri ha oppført seg slik.

Kampen mot rasisme burde derfor ikke handle om kampen mot andre, men om å lære oss selv, andre, og spesielt barn, at vi alle har en medfødt uforanderlig verdi som menneske og at denne kan ingen eller noe ta fra oss. Det vil dessverre alltid finnes noen som projiserer sin smerte ut på andre. Kanskje vi kan være forbilder og møte disse menneskene med forståelse og kjærlighet, i stedet for hat.

Neste gang du opplever deg krenket, hva med å takke denne personen, for at de synliggjorde vond og uønsket bagasje? Jeg lurer på hva som ville skjedd med rasisme da?

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå