Hvem ser behovet for å ta et felles ansvar nå?

Skulle jeg som oppvekstdirektør ønske meg en betydelig økning i budsjettet til min sektor? På det er svaret et rungende JA. Men kan jeg, med hånden på hjertet, hevde at vi ikke har noen muligheter til å jobbe bedre innenfor de rammene vi har? På det er svaret et ydmykt NEI, skriver Camilla Trud Nereid.   Foto: Kim Nygård

Saken oppdateres.

Svar til Anders Holstad Lilleng. De negative konsekvensene av å stenge barnehager og skoler er nå kartlagt og erkjent av både sentrale og lokale myndigheter. Barn og familier i sårbare situasjoner rammes ekstra hardt i en tid med isolasjon og bortfall av trygge rammer. Ansvaret for disse barna og deres familier er kommunens ansvar både med og uten en pandemi.

Å snakke om «de sårbare barna» er imidlertid feil. Vi må aldri gjøre barna til bærere av det vi som samfunn mislykkes med. Det er barnas livssituasjon som er sårbar. De som lever sine liv med en rekke risikofaktorer knyttet til økonomi, sosialt utenforskap, og psykisk uhelse (egen eller i familien) - lever i sårbare situasjoner.

LES OGSÅ: Hvem snakker om de sårbare barna nå?

Trondheim kommune har valgt å organisere sine tjenester for barn og unge under ett felles ansvarsområde, kalt oppvekst og utdanning,bestående av tjenesteområder som skole, barnehage, ppt, skolehelsetjeneste, helsestasjon, barnevern, familietiltak, jordmortjeneste, uteseksjon, ungdomstjeneste, skoleteam, dagskole, ergo- og fysioterapi, psykologtjenester, kommuneoverlege, barneboliger og habilitering. Det gir en unik mulighet til å tenke og handle helhetlig om barn og unges rett og behov.

Den enkelte enhet tildeles ressurser etter en budsjettmodell som sikrer likebehandling. Det betyr at alle skolene får samme budsjettrammer ut fra elevtall og med kompensasjon for ulikheter i sosioøkonomiske levekår. At halvparten av skolene går med mindreforbruk og den andre halvparten med merforbruk kan altså ikke forklares med utgangspunkt i budsjettildelingen. Samtlige rektorer vil skrive under på at de har behov for større budsjettrammer, det samme gjelder for barnevern, jordmortjenester, skolehelsetjenesten, ppt, uteseksjonen osv. Skulle jeg som oppvekstdirektør ønske meg en betydelig økning i budsjettet til min sektor? På det er svaret et rungende JA.

LES OGSÅ: Skolestart og smitteparty

Men kan jeg, med hånden på hjertet, hevde at vi ikke har noen muligheter til å jobbe bedre innenfor de rammene vi har? På det er svaret et ydmykt NEI. Pandemien har tvunget oss til å prioritere tydeligere; å bruke flest ressurser på de som trenger det mest. Det har tvunget oss til å samarbeide på tvers av tjenesteområdene våre, bruke egen og hverandres kompetanse til beste for barna. Kommunen jobber etter en felles oppvekststrategi. Strategien handler om å forstå barn og unge i relasjon til andre og å løse problemer gjennom inkluderende fellesskap. Fellesskap som strekker seg utover den enkelte skole og utover kommunens egne ansatte. Alle barn er alle voksnes ansvar.

LES OGSÅ: Skolestart: Det er vårt felles ansvar at alle barn blir sett

LES OGSÅ: Hvor vanskelig er det å planlegge for normal drift?

En betydelig økning i budsjettrammen til oppvekst og utdanning er kun mulig gjennom politiske omprioriteringer. Men å jobbe bedre sammen, være et enda sterkere felles lag som møter barn og unge med kjærlighet, respekt og kompetanse, det er mulig også innenfor en budsjettramme på 4,5 milliard, og det er det vilje til hos meg og mine 6000 høyt kompetente kolleger.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå