For mye seks?

For oss som leser mye, er det ikke overraskende at nivået på norske bokutgivelser er høyt, skriver Rune F. Hjemås i dette innklegget.  Foto: Christine Schefte

Saken oppdateres.

Det er sjelden bokanmeldere får kritikk for å være for rause. I Adressa 7. oktober er det nettopp dette som skjer. Ivar Sognli kritiserer avisen for å være for lite «påholden» når fire norske forfattere på rappen belønnes med terningkast 6. Ole Jacob Hoel svarer i lørdagens avis. Årets bokhøst er «sjeldent spennende», mener han, og «forhåpningene innfris og vel så det.» I ettertid har ytterligere to bøker fått høyeste score, liksom bare for å understreke poenget. Har sekseren blitt den nye normalen i Adressa?

LES OGSÅ: Les en norsk roman i høst

LES OGSÅ flere gode anmeldelser: Lars Myttings «Hekneveven», Helga Flatlands «Et liv forbi», Hanne Ørstaviks «Ti amo» og én sakprosabok: Erika Fatlands «Høyt».

«Begeistring er smittsomt … Men er det farlig?» spør Hoel retorisk. Nei, vanligvis ikke. For litteraturkritikken kan det likevel bli et problem dersom begeistring blir det viktigste målet for lesningen. Den seriøse kritikken har trange kår i dagens medieverden. Mange aviser har kuttet den helt ut. Andre avspiser leserne med korte anbefalinger som ligger nærmere bloggens ensidige entusiasme enn den profesjonelle kritikken. Vi skal vel være glade for at Adressa i det hele tatt anmelder bøker. Skal kritikken være relevant, må den likevel tørre å stille spørsmål. En god bok er ikke nødvendigvis en man ikke har innvendinger til. Tvert imot kan det være en kvalitet ved boken at den også yter motstand, utfordrer leseren og åpner for tvil. Kanskje til og med provoserer.

LES OGSÅ: For mange får terningkast seks

«En skolelærer må kunne ha hele poengskalaen til rådighet selv om et aktuelt årskull ikke rommer Albert Einstein», argumenterer Hoel. Men når halve klassen plutselig får toppkarakter bør det kanskje blinke en varsellampe? Å tildele alle bøker terningkast 6, gir et merkelig signal om avisens vurderingsevner. Er det dette som er det litterære godhetstyranni? Det er helt sikkert velment, men man risikerer å gjøre litteraturen en bjørnetjeneste. Hoel er inne på noe viktig når han skriver om synlighet og måling i norske avishus: «Alle vet at en anmeldelse til terning seks eller terning to eller 1 skaper større interesse enn tre eller fire.»

Skal man dermed mistenke avisen for å sette terningkast ut fra hva som gir flest klikk, og annonsekroner, på nett? Hoel lar tanken henge i luften. Kanskje er det mer fruktbart å diskutere om terningkastet i det hele tatt hører hjemme i en bokanmeldelse. Flere toneangivende kulturaviser klarer seg godt uten. Risikerer man ikke å flate ut en anmeldelse som egentlig er mer nyansert enn terningen gir inntrykk av? Skaper man ikke kunstige skiller mellom bøker som er omtrent like gode?

For oss som leser mye, er det ikke overraskende at nivået på norske bokutgivelser er høyt. Hadde Adressa anmeldt flere bøker og utsatt seg for et større mangfold av titler, ville det kanskje også blitt lettere for avisen å justere nivået på terningen. Vi befinner oss nemlig ikke i noen positiv unntakstilstand for norsk litteratur akkurat nå, slik Hoel gir inntrykk av. Gode bøker har blitt utgitt lenge i dette landet. Forhåpentligvis vil det også fortsette slik.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå