Det som holdt meg oppe på valgnatten

Valgnatt-selfie:  

Saken oppdateres.

For en amerikavenn som helst skulle ha sett en moderat republikaner i Det hvite hus, og derfor ikke vært overvettes begeistret for noen kandidat, har ikke de siste årene i amerikansk politikk vært noen fest, men mer som et ubekvemt nachspiel. Likevel satte jeg meg foran TV-en med spareribs og en kald lager. Hvorfor bryr vi oss, egentlig?

Vi nordmenn har en merkelig fascinasjon for amerikanske valg. For det første tror jeg det har å gjøre med at vi får femti stjerner i øynene. Alt er større i Amerika. USA fremstår som det moderne massedemokratiets mor. For det andre er vi et lite folk ved verdens nordlige ende, som har store havstrekninger og en viktig skipsled å våke over. Det er viktig for Norges sikkerhet å være alliert med en svær flåtemakt som USA.

LES OGSÅ: - Jeg spurte folk i hjemstaten min Ohio: Hvordan opplever du «splittelsen» i dagliglivet?

Følg vårt livestudio utover dagen!

Jens Bjørneboe skrev at «vi er amerikanere uten stemmerett». Det sjenerer ikke meg. Norge og USA er sammenvevet av historie, kultur, økonomi og geopolitikk. Vi er skeptiske til ukritisk kulturimport, men tenk på at vi har avgitt like mange nordmenn til USA som det finnes her hjemme. Kanskje er det noe av tiltrekningen, at vi ser et snev av oss selv i amerikansk kultur. Det har faktisk vært senatorer, kongressmenn og guvernører som har hatt trøndersk som morsmål.

Det er vanskelig for noen annen makt, med USAs veldige størrelse, å gjøre dem rangen stridig som leder for den frie verden. Det er neppe i Norges interesse at noen gjør det heller. Trumps utenrikspolitikk har gått ut på å opptre mer egenmektig i verdenspolitikken og utfordre bidragsviljen innen Nato. Forholdet mellom USA og Norge har vært pleiet på en tillitvekkende måte av begge land i Trumps presidentperiode, så Norges sikkerhetsgarantier har, isolert sett, stått seg godt.

Det er mest av alt i småstatens interesse at de internasjonale alliansene og organene vi er med i, kan påvirke begivenhetenes gang, og at det blir satt makt bak hevdvunne rettsregler. Brå vendinger ute i verden gjør oss engstelige.

LES OGSÅ: - Endelig en debatt til å bli litt klokere av

Adresseavisen Midtnorsk debatt og Litteraturhuset i Trondheim inviterte til digital samtale: «Valget i USA: På bristepunktet?».

Når jeg skriver disse ordene grytidlig onsdag morgen, er valget fortsatt åpent. Vi kan få en diskusjon i etterkant om mediene har hausset opp Trump. Jeg vil imidlertid stå hardt på at det ikke er medienes oppgave å skremme ut eller skremme vekk velgere. Men har målingene bommet grovt i rustbeltet denne gangen også, bør visse meningsmålingsbyråer spikre igjen døren.

Det er ikke å vente at noen president vil være i stand til å løse de dype konfliktene i det amerikanske samfunnet på sin egen vakt. Jeg merker en tendens også her hjemme til å tro at Biden kan «rulle tilbake» de bekymringene og frustrasjonene som har fått utløp gjennom Trump. Også utenrikspolitisk har Trump har minnet om at historien ikke peker i en forutbestemt retning, mot mer globalisering og liberalitet – enda mindre at alle ønsker seg dit. Jeg er i tvil om Biden vil ha folket med seg for et sterkere amerikansk avtrykk i verden.

Men i utøvelsen av presidentgjerningen er det er lov å håpe at Bidens karakteregenskaper kan bety en «tilbakevending til normalitet» – slik Warren G. Harding lovet krigstrøtte amerikanere for akkurat hundre år siden.

Denne gangen er det vi amerikanere uten stemmerett som er litt slitne.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå