Mitt navn er Mari, jeg er 20 år og spiller fotball for Utleira. I år har jeg vært for gammel til å spille, i en alder av 20. Jeg spiller på et jevnaldrende og treningsvillig fotballag, med unge og lovende spillere. I likhet med mange andre, har vi ikke spilt kamper i seniorklassen denne sesongen og det har i år kommet tydelig frem at breddeidretten står langt ned på prioriteringslista.
Da samfunnet stengte ned i mars, gikk mye av tiden i egentrening. Heldigvis varte ikke denne perioden altfor lenge, og samfunnet åpnet sakte, men sikkert opp igjen. På de første lagtreningene trente vi fem og fem innenfor et bestemt område med to meters avstand. Vi var i lykkerus for å kunne møte opp på samme fotballbane, selv om vi ikke trente som normalt.
Etter hvert som smittetallene gikk ned, ble det lettet på reglene og vi kunne trene flere og flere sammen.
Vil du lese flere slike debattinnlegg? Sjekk ut mer her!
1. juni var en dato jeg hadde blandede følelser for. Det var den dagen alle under 20 år skulle få trene som normalt, og vi ble dermed delt i to grupper på trening. Halvparten fikk spille med full kontakt, mens resten fortsatte med én meters avstand. Jeg var glad på mine lagvenninners vegne, og det gledet meg at ting begynte å gå i riktig retning. Likevel var det litt vondt at vi «gamle» sto på én side av banen og gjorde pasningsøvelser, samtidig som de yngste fikk spille som normalt på den andre siden. Logikken tilsa at vi måtte vente minst 14 dager med å få lov, slik at man kunne forsikre seg om at fullkontaktstrening ikke hadde påvirkning på smittetallene. Det viste seg at det ikke var noe problem å trene som normalt, men tiden gikk uten at noe skjedde. Vi fikk ikke noe klarsignal, og heller ingen dato å forholde oss til. Det ble en periode med mye frustrasjon.
Det meste av samfunnet åpnet opp igjen, og stadig mer ble lov. Vi kunne dra på kino, pub, restaurant og sitte skulder mot skulder med en fremmed på bussen, men med det samme vi entret fotballbanen var det andre regler som gjaldt. Toppfotballen startet med seriespill. Breddefotballen stod stille. Vi er et lag som ønsker å nå langt, og har som mål å rykke opp til 2. divisjon. I år fikk vi ikke muligheten til det, men heldigvis har vi holdt sammen som et lag og beholdt alle spillerne våre i motsetning til mange andre lag i bredden. Det kommer forhåpentligvis nye muligheter neste år, men det har vært trist å se hvor lite breddeidretten betyr. For meg betyr den i hvert fall mye, og er en utrolig stor del av livet mitt.
Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook!