Året 2020 skulle være mitt og mine venners høydepunkt, da vi hadde mye spennende i vente. Det var siste året på videregående for vår del, og det skulle vi selvfølgelig feire med russetid. Lite visste vi at Norge og resten av verden skulle bli herjet av en pandemi i midten av mars... og at dette skulle forandre alt.
Hjemmeskole så jeg for meg skulle bli digg, da jeg jo kunne ligge i senga i pysjen og bare være til stede på Skype-undervisningen. De første dagene var det godt å slippe å gå til bussen klokka halv sju på morgenen, men allerede etter en uke savnet jeg vennene mine. Jeg savnet også å få hjelp og oppfølging av læreren. I stedet ble det lagt ut oppgaver på nettet, som vi skulle gjøre på egenhånd, og hvis vi hadde spørsmål fikk vi sende melding til læreren. Jeg synes det var tungvint å sende meldinger hele tiden, så jeg leste mye på egen hånd og satte meg inn i oppgavene. Det viste seg å være lettere å gjøre lekser hjemme i fred og ro, enn å sitte på skolen med mange forstyrrelser rundt seg. Jeg gikk til og med opp i karakter i så og si alle fag. Dagene gikk, og jeg var hjemme, bortsett fra når jeg var ute og gikk turer med hunden (det ble en del turer).
Vil du lese flere slike debattinnlegg? Sjekk ut mer her!
Etter hvert kom mai måned snikende innpå. Det nærmet seg sommer! Og 2020 skulle jo bli et spennende år. Russetid, sommerferie med reiser og fester, og ikke minst gledet jeg meg til at høsten kom og jeg skulle begynne å studere ved universitetet!
Russetiden ble ikke som forventet … Vi fikk kun være ute, men det var ikke enkelt å finne en plass å være da ingen ville ha ansvaret om det skulle oppstå smitte på deres eiendom. Det var mye fram og tilbake, og det var mange smittevernregler vi til enhver tid skulle forholde oss til. Politiet var der og passet på hele natt til 1.mai. Vi fikk bot om vi ikke holdt avstand til hverandre. Dette satte en demper på hele russetiden for min del.
Sommerferien bestod av mye jobb, mye turer i naturen, bading, men mest av alt å være hjemme. Etter hvert kom høsten sigende. Nå skulle jeg begynne å studere. Jeg hadde gledet meg lenge til det, men allerede når man kom inn på universitetet merket man pandemien som fortsatt pågår. Desinfiseringsflasker overalt, to seter med rød teip over mellom hver elev – og fadderuka man nesten ikke så noe til. Jeg deltok på én fest, med en gruppe fra klassen. Ble altså ikke kjent med noen andre fra skolen.
2020 ble ikke som jeg og mange andre ungdommer så for oss. Jeg tror vi alle har lært av denne pandemien. Vi tar det for gitt at vi har en skole/jobb å gå til, eller en familie å være med. Vi har lært å sette pris på det fine landet vi bor i, og alt den skulle by på. Vi lever i et velferdssamfunn og et samfunn hvor innbyggerne har høy tillit til myndighetene, og det er verdifullt i seg selv. Selv om pandemien koster noe for oss alle, er likevel lærdommen jeg tar med meg fra den mørke tiden at vi må stå sammen, for da er vi sterke! Vi må ta vare på hverandre, og sette pris på hverdagen slik den var, og forhåpentligvis igjen vil bli.
Det er vondt å se hvor mange som har blitt rammet, og hvor mange som fortsatt blir utsatt for smitte hver dag. Jeg vet landet vårt og resten av verden gjør sitt beste for å redde verden.
Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook!