«Et lite host i togkupeen resulterte i flakkende blikk»

Erle Musum Lyng.  Foto: Privat

Saken oppdateres.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg nok ikke skjønte alvoret før det var nettopp det; alvor. Jeg husker fremdeles godt hvordan jeg opplevde 12. mars, datoen som på mange måter er blitt en ny merkedag i norsk historie. Halvveis inn i skoledagen ble alle landets skoler erklært koronastengt, til stor jubel for flere av mine medelever. Jeg er ikke sikker på om vi hadde jublet så fælt dersom vi på det tidspunktet hadde visst hva som lå foran oss de nærmeste månedene.

På toget hjemover den dagen la jeg merke til en litt endret stemning i samfunnet. Folk vek unna hverandre, holdt synlig god avstand, og et lite host i togkupeen resulterte i flakkende blikk hos folk rundt meg. Det var tydelig at frykten for det nye viruset for alvor hadde gjort sitt inntog, også i Norge. Senere den dagen fulgte jeg pressekonferansen hvor statsminister Erna Solberg presenterte de mest omfattende tiltakene gjort i fredstid i Norge. Med ett var hele samfunnet som frosset. Samtidig begynte folk, til manges store fortvilelse, å hamstre mat og dopapir, og butikkhyllene ble tømt i rekordfart.

Vil du lese flere slike debattinnlegg? Sjekk ut mer her!

12. mars var en dag hvor vi fikk se glimt av både det beste og det verste som bor i oss mennesker. Det beste; evnen til å samles og mobilisere i en ny og totalt fremmed krisetilstand, selv om det å «samles» som samfunn innebar at vi sluttet med nettopp det; å samle oss. Støttende ord og handlinger, hjelpende hender til dem som trengte det. Og det verste; den kyniske egoismen som ble lokket frem hos mange av oss, kanskje dyrket frem av redselen for hva den nye situasjonen ville bety for «meg og mine».

Det har vært spesielt å se hvor sårbart samfunnet vårt er. Samtidig har vi vært vitne til en styrkemobilisering av de sjeldne. Mange har ofret mye, jobbet hardt, vært både redde, bekymrede og fortvilte, men likevel stått med ryggen rak. Å være ung er en kontinuerlig læringsprosess, og i løpet av det siste halvåret har jeg lært mye om hvordan livets uante vendinger påvirker oss mennesker.

Mange unge har hatt det tøft under nedstengingen av samfunnet vårt. En ny type ensomhet fylte hverdagene våre, og avlyste arrangementer, endrede rutiner og en uviss fremtid kan gjøre et allerede turbulent ungdomssinn enda mer utsatt og sårbart. Bent Høie nevnte det i sin rørende takketale til landets ungdommer i april, og det kan gjerne gjentas; følelsen av å gå glipp av noe viktig er kanskje ekstra sterk når man er ung.

Tross alle utfordringer i en fremdeles koronapreget hverdag, alt vi har gått glipp av og alt vi fremdeles venter på; å være ung i koronaens tid er en mulighet til å erfare viktige samfunnsmessige og menneskelige aspekt ved livet. Det vil forhåpentligvis gjøre oss litt mer robuste, forståelsesfulle og ansvarsfulle på vår vei videre i livet og inn i en uforutsigbar fremtid.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook!


På forsiden nå