«Gaming var det eneste nesten-sosiale jeg gjorde» 

Dette innlegget vant 3. plass i Adresseavisen Midtnorsk debatts skrivekonkurranse.

  Foto: LEIF ARNE HOLME

Saken oppdateres.

Hva er det meningen at en stakkars hybelboer som meg skal gjøre, når jeg ikke kan møte folk for sosial interaksjon, ikke kan gå på butikken for å kjøpe mat og er stengt inne i en liten hybelleilighet helt aleine?

Jeg kommer fra den lille bygda Selbu i Trøndelag, men bor på hybel i Levanger der jeg går på medier og kommunikasjon på videregående skole. Våren i år kom sakte, men sikkert, slik som den bruker. Men i tillegg til løvetann, kom også korona. Levanger ble fort ett av stedene med rød farge på kartet – og på Levanger videregående ble alle elevene sent hjem til to ukers karantene.

Vil du lese flere slike debattinnlegg? Sjekk ut mer her!

I overetasjen hos meg bor en dame på 80 år, så man kan ikke akkurat droppe å ta hensyn. Jeg var veldig bestemt på ikke å bryte karantenen. Nettskole ble etter hvert noe som ingen var glade for. Én ting var å sitte hjemme hele dagen, uten å møte folk. Men når man i tillegg måtte jobbe med skolearbeid aleine foran et webkamera? Det er et par hundre ganger verre!

Oscar Sørflakne har skrevet ett av innleggene som ble premiert i Adresseavisen Midtnorsk debatts skrivekonkurranse.   Foto: LEIF ARNE HOLME

Jeg fant fort ut hvor glad jeg var i sosial interaksjon. Å vokse opp i «huttaheita», slik jeg har gjort, er nok ikke bra for et barn. Grensa mellom Selbu og Tydal er ikke akkurat verdens navle. Egentlig kan man sammenligne karantenefølelsen med nettopp den følelsen som jeg rømte fra da jeg flyttet til Levanger: Ensomhet. I karantenetiden var den eneste sosiale interaksjonen jeg fikk da min kjære farmor kom med påfyll til matlageret. Jeg støtter egentlig ikke at hun risikerte sin helse for min, men hun satt ikke i karantene og var det nærmeste familiemedlemmet jeg hadde tilgjengelig.

Dagene i karantene ble lengre og lengre. Samtidig ble det vanskeligere og vanskeligere å konsentrere seg om skole. Til slutt våkna jeg ikke til vekkerklokka om morgenene. Selv om jeg la meg til rett tid hver kveld, var det umulig å våkne til nettskolen. Dessuten var mange av lærerne veldig dårlig med teknologi, videoer funket ikke, varsler om konferanser ble ikke sent ut ... Du kommer til et punkt hvor det å sitte foran pc-en og spille, ikke frister. Da vet du ikke hva du skal gjøre. Du blir bare liggende å se på mobilen. Jeg er ikke stor fan av å finne en tilfeldig, dårlig Netflix-serie, så jeg slet nok garantert mer enn de fleste i klassen, for å si det sånn. Gaming var det eneste nesten-sosiale jeg hadde. Da karantenen var over, men nettskole fortsatt var normalen, endte jeg opp med å bestille skjermbriller for å beskytte øynene.

Jeg vet ikke om jeg har rett til å klage, men jeg vil si min opplevelse under koronatiden var negativ, med både dårlig motivasjon for skole og lite sosial interaksjon.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook!


På forsiden nå