«Jeg syntes det å være tenåring var tøft nok. Så kom koronaen.» 

  Foto: PRIVAT

Saken oppdateres.

12. mars 2020 var en dag jeg aldri glemmer. Det var den dagen alt skjedde. Å være ung er hardt. Det har det alltid vært. Det er ingenting som noen gang kommer til å bli bra nok. Jeg syntes det å være tenåring var tøft nok allerede. Også kom koronaen. Uten noen forvarsel.

En torsdags ettermiddag i mars fikk vi beskjed om at Wuhan, en by jeg aldri hadde hørt om, hadde stengt ned på grunn av korona. På den tiden var korona et rart virus som oppstod fordi noen hadde tilberedt flaggermus feil. Så enkelt var det. En by hadde stengt ned fordi noen hadde spist flaggermus.

Den dagen var det noen rykter om at en klasse på en eller annen skole måtte dra hjem fordi noen kanskje hadde korona. Det var noe vi bare lo av. Vi hadde nettopp hørt om det, visste nesten ikke at det fantes og nå fikk vi beskjed om at det var en mulighet for at vi måtte bli hjemme neste dag.

Vil du lese flere slike debattinnlegg? Sjekk ut mer her!

Den ettermiddagen ringte mamma meg. Hun ringte meg ofte etter skolen for å sjekke hvordan jeg hadde det, så jeg tenkte ikke at det var noe spesielt. Men så sa hun at det hadde blitt erklært at alle skoler og barnehager skulle bli stengt ned i to uker. Fra fredag av. Jeg var veldig forvirra, skjønte ikke helt hvorfor, det var vel ikke så farlig? Men jo, det var det, flere og flere døde hver dag, og flere tusen var smittet.

Hjemmeskolen var helt grei, og i starten hadde jeg det veldig bra. Jeg tror det var da vi begynte å få flere oppgaver fra skolen at jeg skjønte at det ikke bare skulle bli to uker hjemme. Jeg husker ikke helt hva som skjedde. En dag begynte det å gå nedover. Rutinene mine forsvant, all strukturen jeg hadde i hverdagen ble ødelagt. Jeg satt på gulvet på rommet mitt hele dagen, innestengt i et mørkt rom. Kom bare ut for å hente mat. Noe av det vanskeligste med hjemmeskolen var at jeg ikke fikk møte noen. Det er veldig tøft når man er ung å ikke ha noen andre enn familien å gå til. Jeg trengte den støtten.

To uker ble til fire uker, og vi fikk fortsatt ikke møte venner. Påskeferien kom, den gikk fort, og plutselig var det gått ni uker. Ni uker hadde vi vært hjemme. Inneklemt i en liten leilighet med fire personer og nesten ingen plasser å jobbe, eller å stenge seg borte fra resten av familien.

Nå er det gått mange uker siden vi kom tilbake til skolen. Sommerferien forsvant også nesten med en gang, men det har jo alt siden mars. Tid har mistet betydning, dagene går i ett og snart er det jul. Koronaen er her fortsatt. Bare ikke like ille som da den startet. Det virker som at den kommer tilbake. Den har faktisk utviklet seg. Igjen. Kanskje kommer den tilbake for fullt, eller kanskje den forsvinner litt. Nå er jeg lei, lei av mye, spesielt korona, så nå synes jeg koronaen kan dra sin vei. Bare en stund. Til det er greit å komme tilbake.

Korona er et ord jeg aldri glemmer. På mange måter har koronaen forandret livet mitt. Det kommer jeg alltid til å huske.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook!


På forsiden nå