Det er ytterst utrivelig å være ung, det må det alltid ha vært, ut ifra klesstilen til foreldregenerasjonen å dømme. Men i disse dager er det å være ung langt utafor grensa på utrivelighetsskalaen. Jeg håper for WHO sin skyld at jeg ikke trenger å nevne årsaken, for du må nesten være en døv flaggermus for å ikke fått med deg verdens ubehagelige tilstand.
Det er lett å tro at ungdommen gir blaffen i viruset. Koronaviruset er jo så snill mot oss. Det gir oss en liten forkjølelse og er ellers helt grei til virus å være. Likevel finner angsten seg til rette hver gang jeg våkner opp med sår hals. For uansett hvor sunn og sprek du nå enn er, er man aldri immun mot skammen som medfølger en positiv covid-19 test. Ikke bare må du informere alle fra mannen i Narvesen til klassekameratene om at det er din bragd at de nå er i karantene, men tankene faller fort på han i klassen med astma. Og mens du sitter der og undrer på hvilken feiltrinn som ga deg viruset, er det vanskelig å ikke drukne i skammen for å ikke fulgte Høie sine hellige råd.
Vil du lese flere slike debattinnlegg? Sjekk ut mer her!
Vi får jo reglene tvangsfora inn med teskje. Råd og anbefalinger endres kanskje raskere enn Yr endrer langtidsvarsel, men om det er én ting vi fortjener medalje i, er det sporten å holde seg oppdatert. Likevel blir meterstokken liggende i skuffen når vi drar ut og fester med et antall hoder som ikke nevnes her i frykt for å gi Høie hjerteinfarkt. Om vi frykter skammen så inderlig: Hvorfor gambler vi med vår egen og andres helse? Hver eneste en av oss har noen nær oss som kan havne i respiratoren om de blir smitta, men vi oppfører oss som om viruset kun er en holdningskampanje for å bedre Ola Nordmanns hygienevaner.
La meg minne deg på at vi er unge. Ikke for å understreke at vi har en underutviklet frontallapp, for jeg kan nevne flere eksempler på såkalte «utviklede» hjerner som har gjort de samme tabbene, men fordi det å være ung er som nevnt på grensen til utrivelig. Vi må navigere i et hav av sosiale forventninger: Du vil ikke skuffe vennene dine, noe som kan være vanskelig når Høie gir deg en gjesteliste på størrelsen av et lommetørkle. Det ligger en skam i det å avvise venner, en skam som må veies opp mot risikoen for å bli superspreder. Hvor mange ganger kan du såre vennene dine før du faller i ett hul av isolasjon? Hvor mange ganger kan du bryte smittereglene før et koronavirus finner seg til rette i lungene dine?
Jeg er ikke stolt av det er oss unge som får OL-gull i smittespredning, men om du er en av de som er født tidlig nok til å kunne dømme oss, gjør et forsøk på å sett deg inn i vår situasjon. Vi kjemper en konstant kamp for tilværelsen. Noen av oss er fremmed i en ny by, andre vil snart flytte fra alt som er kjent. Så når vår sosiale krets blir utfordret, er det ikke like lett å spille rolle som pliktoppfyllende ungdom.
Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook!