En drapsmann skal dømmes – men hva så?

Min hensikt med å skrive dette innlegget er å rette søkelyset mot et psykisk helsevern som i Cathrines tilfelle ikke fungerte.

Hva gjør så etterforskerne og Sør-Trøndelag tingrett? Begge velger å slå en ring rundt drapsmann og offer og unnlater å ansvarliggjøre helsevernet som hadde ansvaret for dem begge, skriver Gunnar Sand.  Foto: Alexander Killingberg

Saken oppdateres.

Aktor har lagt ned påstand om tvungent psykisk helsevern for 47-åringen som er tiltalt for drapet på Cathrine Sand, 27. oktober i fjor. Forsvareren er enig – om mannen blir funnet skyldig. Slik ender i så fall saken. Men er det greit at saken avgrenses til drapsmann og offer når begge allerede var underlagt tvungent psykisk helsevern, og psykiatrien hadde ansvaret for dem begge?

Jeg er Cathrines far og har fulgt hennes tragiske utvikling på nært hold gjennom mer enn ti år. Jeg har sett hvordan hun ble stadig dårligere og mot slutten var helt ute av stand til å ta vare på seg selv. Vi foreldre har forsøkt å følge henne opp overfor det psykiske helsevernet på Østmarka, men uten å lykkes. Cathrine fikk aldri den hjelpen hun trengte for å få bukt med psykosene som spiste henne opp innenfra.

LES OGSÅ: Adresseavisen har stilt Trøndelag politidistrikt og St. Olavs hospital spørsmål rundt dette debattinnlegget

Jeg er Cathrines far og har fulgt hennes tragiske utvikling på nært hold gjennom mer enn ti år, skriver Gunnar Sand.  Foto: PRIVAT

Rettssaken i Sør-Trøndelag tingrett i forrige uke var opplysende med tanke på 47-åringens historie. Han ble dømt til tvungent psykisk helsevern allerede i 2017, etter en ildspåsettelse hvor liv kunne gått tapt. Diagnosen var paranoid schizofreni. Men så endres mannens diagnose til en mildere variant, og behandlingen med anti-psykotiske medisiner opphører. Høsten 2017 flyttes han over i egen bolig på Lademoen. Under rettsmøtet i tingretten karakteriserer den psykiatrisk sakkyndige, Kåre Nonstad, endringen av diagnose som en tabbe.

I august 2019 krasjer 47-åringen en bil, i høy hastighet, og setter nye liv i fare. Saken blir ikke bedre av at mannen er nærmest blind og har tre i promille. Det avgis en rapport om forholdet 6. oktober samme høst. Diagnosen paranoid schizofreni gjeninnsettes, men uten at det får konsekvenser for behandlingen. Han er da allerede tilbake i leiligheten på Lademoen. To dager senere forlater Cathrine Østmarka for siste gang. De siste tre ukene av sitt liv søker hun tilflukt hos 47-åringen.

LES MER: - Vi ble sittende der i evig sjokk

Mannen var åpenbart en tikkende bombe. Men det eneste som gjøres etter bilulykken er å utvide tilsynet fra to til tre ganger i uka, pluss at han settes på antabus. Heller ikke teamet som fører tilsyn med mannen fanger opp alvoret i situasjonen. Deres rolle – og ansvar – problematiseres ikke i rettssaken.

Mine erfaringer med Østmarka sykehus er ikke bare gode. Cathrine var inn og ut av institusjonen i åtte år og ble stadig dårligere, skriver faren.   Foto: Terje Svaan

Cathrine fikk diagnosen paranoid schizofreni allerede i 2014. Det ble skrevet ut anti-psykotiske medisiner som hun måtte være nøye med å ta. Men hun måtte selv oppsøke fastlegen for å få dem, og det gjorde hun jo ikke. Hvorfor skulle hun det? Cathrine hadde ingen selvinnsikt i egen sykdom.

Mine erfaringer med Østmarka sykehus er ikke bare gode. Cathrine var inn og ut av institusjonen i åtte år og ble stadig dårligere. Vi foreldre brukte mye tid og engasjement på å følge henne opp overfor personalet. Da fikk vi innsyn i hvordan systemet fungerte – og ikke fungerte. Vi møtte mange flinke folk med høy kompetanse og god innsikt. Men de jobbet ikke godt sammen. De siste seks ukene på Østmarka møtte vi en ny ansvarlig lege hver uke. Og de syntes ikke å være spesielt flinke til å dele informasjon med hverandre. Kunnskapsforvaltning var en lite utviklet disiplin.

Flere artikler om drapssaken kan leses her

Verst var likevel vilkårligheten i beslutningene. Det skulle sjelden mer enn én god dag til før vakthavende lege lot Cathrine skrive seg ut. Jeg kunne møte en omtåket og åpenbart psykotisk Cathrine på besøksrommet om kvelden, som neste dag ble erklært samtykkekompetent (et forferdelig ord), og hun fikk skrive seg ut. De siste gangene skjedde det uten at hun verken hadde bolig eller eiendeler. Hun hadde bolig på papiret, det var tilstrekkelig for Østmarka.

Mitt inntrykk var at pasientene ikke sto i sentrum for organiseringen av virksomheten på Østmarka. Jeg hadde heller ikke inntrykk av at vakthavende leges beslutninger om å skrive henne ut ble kvalitetssikret av resten av teamet. For meg så det ut til at legene jobbet hver for seg. Så var det desto mer hjerteskjærende å oppleve at de sendte et ulykkelig og ubehjelpelig menneske ut porten med ingen ting i sekken. Sakte, men sikkert gikk Cathrine til grunne.

Den siste gangen Cathrine var innlagt, ble det fattet beslutning om langvarig behandling. Vi øynet et siste håp. Men de klarte ikke å holde på henne da heller. Hun gjemte seg hos 47-åringen, som hun muligens ble kjent med på Østmarka, og det ble fatalt. Tre uker senere dreper han, ifølge aktors prosedyre, Cathrine med en stor kjøttkniv, mens hun ligger forsvarsløs på sofaen i stua. Under rettssaken fikk vi se nærbilder av et stivt og blodig lik som lå halvveis innpakket i et golvteppe. Ved enden av teppet så vi en stor, mørk og klebrig blodpøl. Slik endte Cathrines liv.

Hva gjør så etterforskerne og tingretten? Begge velger å slå en ring rundt drapsmann og offer og unnlater å ansvarliggjøre helsevernet som hadde ansvaret for dem begge. Det brukes ufattelig mye ressurser på å kartlegge hver minste detalj i leiligheten og hver minste bevegelse fra de impliserte, mens det ikke brukes ressurser i det hele tatt på å problematisere helsevernets ansvar.

LES MER: Drapsofferet lå delvis innpakket i et gulvteppe i leiligheten

For meg er det også uforståelig at teamet som hadde i oppgave å føre tilsyn med 47-åringen ikke fanget opp situasjonen. De fikk skjerpet sitt mandat etter bilulykken og skulle oppsøke leiligheten tre ganger i uka. Naboer reagerte på forholdene i huset og sendte bekymringsmeldinger til ulike etater, men tradisjonen tro deler ingen av dem informasjon. Og teamet kom og gikk. Ingen av dem så det som sin oppgave å reagere. De avgrenset vel jobben til å sjekke om mannen tok sin antabus.

Også 47-åringen er et offer i den sammenheng. I mitt hode er drapet konsekvensen av en grov systemsvikt i det psykiske helsevernet, men verken politiet eller retten ser det slik.

Når vi bringer dette på banen, som vi har gjort overfor politiet, får vi til svar at det eventuelt må være Statens Helsetilsyn som skal undersøke Østmarkas ansvar. Og helsetilsynet har visstnok iverksatt en gransking. Men så langt har de ikke bidratt til å kaste lys over noe som helst, selv om det er gått mer enn et år siden drapet. Det virker som helsetilsynet velger å sitte stille i båten.

LES MER: Hovedvitne gråt i retten: – Jeg ble pissredd, jeg trodde han skulle drepe meg også

Cathrine var i utgangspunktet ei oppegående idrettsjente som slåss mot demoner. Demonene fikk etter hvert et navn – paranoid schizofreni. Rus ble etter hvert et tilleggsproblem som gjorde situasjonen enda mer krevende.

Min hensikt med å skrive dette innlegget er å rette søkelyset mot et psykisk helsevern som i Cathrines tilfelle ikke fungerte. Det fungerte ikke overfor den antatte drapsmannen heller. De var begge underlagt tvungent psykisk helsevern, men ingen av dem fikk den hjelpen de trengte. Nå er Cathrine død, mens mannen antagelig idømmes tvungent psykisk helsevern – for tredje gang.

Cathrine kommer aldri tilbake. Men kanskje kan dette innlegget bidra til at det psykiske helsevernet gjør en bedre jobb for nye pasienter med psykotiske lidelser. Jeg håper det. Det er derfor jeg skriver.

LES OGSÅ: Adresseavisen har stilt Trøndelag politidistrikt og St. Olavs hospital spørsmål rundt dette debattinnlegget.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå