Hører dere, brødre?

En kvinne og et barn blant 745 par med røde kvinnesko, satt ut av kunstneren Elina Chauvet for å protestere mot kvinnedrap, tilbake i 2015.   Foto: JON NAZCA/NTB

Saken oppdateres.

I dag settes 80 par damesko ut i Kjøpmannsgata. Anledningen er FN-dagen for avskaffelse av vold mot kvinner. Lørdag skjer det samme på Nordre. Omtrent samtidig settes 50 par barnesko ut i Tordenskioldparken. To skomarkeringer, samme bakgrunn: Menn som dreper.

Hva gjør du når søstera di blir drept av mannen sin? Den meksikanske kunstneren Elina Chauvet satte ut 33 par røde damesko på gata. Siden har aksjonen spredt seg til store deler av verden. Titusenvis av røde damesko på gater og plasser. Nye kommer stadig til.

Søstera ble drept i 1992 i Ciudad Juarez, en av verdens mest voldelige byer. Det tok Elina 17 år å finne det kunstneriske svaret. Triggeren var et familiebesøk til Ciudad Juarez, der hun ikke bor lenger. Der kunne hun ikke unngå å legge merke til alle plakatene med bilder av unge jenter som hadde forsvunnet.

LES OGSÅ: Vær så snill. Vi får ikke puste, sier barna i Moria

Heldigvis bor vi i Norge, kan du si. Vel, FN-dagen for avskaffelse av vold mot kvinner forplikter oss til å huske at partnerdrap også skjer i Norge, skriver Albert H. Collett.   Foto: Knut Bry

Jeg intervjuet Elina Chauvet nå i helga.

- Synet av plakatene fikk minnene til å trenge seg på. Den gangen, i 1992, var ikke bortføringer vanlige ennå. Men den voldelige utviklingen skjøt fart. Ordet «feminicidio», drap på kvinner fordi de er kvinner, ble først tatt i bruk i Ciudad Juarez, forteller hun.

Svaret ble altså røde sko:

- Rødt er blodets farge, men det er også fargen for håp og kjærlighet, forklarer hun.

Da hun endelig hadde funnet dette svaret, gikk det som hun hadde håpet og planlagt: Hundrevis av markeringer i drøssevis av byer i Amerika og Europa. Tusenvis av kvinner som møttes for å samle inn og male sko. Mange av dem dannet nye, varige fellesskap. Noen ganger tilhørte skoene kvinner som var drept. Nærstående fant støtte og omsorg.

LES OGSÅ: De kom med bølgene og håpet

Hva har dette med 50 par barnesko i Tordenskioldparken å gjøre? Ganske mye, dessverre. På overflaten er markeringen lørdag del av et landsomfattende rop for å få evakuert barna fra Moria-leiren på Lesvos. Bakenfor synger volden. Mennene som dreper. Kvinnene og barna som er på Lesvos av en grunn.

I fjor høst arbeidet min bedre halvdel Aud Steinsbekk og jeg i en liten, trygg flyktningleir på Lesvos. Samtidig besøkte vi Moria flere ganger. Et umenneskelig helvete med 20 000 beboere den gangen.

Der fikk vi innblikk i en bit av voldens mosaikk: I Afghanistan tilhører mellom ti og femten prosent hazara-folket. I Moria var over halvparten av afghanerne hazara. Hvorfor? Fordi de fleste hazara er shiamuslimer, og fordi kvinnene tradisjonelt har hatt en friere stilling i hazara-samfunnet. Dobbelt motiv, så å si, for IS og Taliban.

Derfor var angrepet på fødeavdelingen i Kabul i mai langt fra tilfeldig. Det skjedde i bydelen der hazaraene har søkt tilflukt. IS tok på seg ansvaret. Hazaraene er ganske enkelt de mest forfulgte i Afghanistan, og har vært det i generasjoner.

Denne biten av voldens mosaikk møtte vi altså i Moria. Folk som hadde flyktet fordi de var i fare. Paradoksalt nok var de heller ikke trygge i leiren. Trakassering og overgrep var utbredt. Mange spiste så lite som mulig for å slippe å måtte forlate teltet etter mørkets frambrudd.

Derfor gjorde det dobbelt inntrykk å se kontrasten: Hvordan afghanske kvinner og barn benyttet sin nyvunne relative frihet midt i helvetet: De strømmet til den fantastiske skolen «Wave of Hope for the Future» laget av og for flyktninger i Moria, og der nettopp kvinner og barn hadde førsterett.

Midtnorsk debatt: Toppsjefen trodde det var likestilling på jobben. Helt til han skiftet kjønn

Mexico, Afghanistan, Hellas. Menn som dreper, slår og begår overgrep. I Mexico er straffefriheten et stort tema. Alt, alt for mange av drapsmennene og overgriperne slipper unna. Myndighetene bryr seg ikke.

Ingen som har sett dem, glemmer noen gang opptakene av kvinner som steines til døde mens sirkelen av menn omkring roper Gud er stor. Ofrene blir straffet. De som dreper og lemlester går fri. I Afghanistan, Iran, Nigeria.

I årene etter drapet på søstera, la Elina Chauvet merke til hvordan mannsjåvinistisk vold var normalisert i samfunnet, og hvordan kirka forholdt seg taus. Det ville være synd å si at patriarkat og presteskap har en annen rolle i Afghanistan.

Heldigvis bor vi i Norge, kan du si. Vel, FN-dagen for avskaffelse av vold mot kvinner forplikter oss til å huske at partnerdrap også skjer i Norge. At mellom ti og tjue prosent av alle kvinner her i landet blir utsatt for seksuelle overgrep. At mange av dem blir varig traumatisert og sliter med følgene livet ut. At psykisk og fysisk vold etter alt å dømme øker nå i coronaens tid. Vi har en lang, lang veg å gå. Hører dere, brødre?

LES OGSÅ: I Moria-leiren er det 7000 barn. Smittefaren er enorm

PS, for ordens skyld: Dameskoene i Trondheim er oransje, fargen til FN-dagen for avskaffelse av vold mot kvinner. Sånn sett er ikke markeringen offisielt en del av Elina Chauvets internasjonale aksjon med røde sko. Motivet er likevel åpenbart det samme: Å bidra til å avskaffe vold mot kvinner.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook!

På forsiden nå