Det er langt flere enn kvinnene som må skjerpe seg

Hvorfor har kvinner mye høyere terskel enn menn for å uttale seg til media? Jeg vet ikke svaret, men har tre forslag.

Det er ikke det at jeg blir nedringt av journalister, men når det skjer, vrir jeg meg på stolen og vil helst sende forespørselen videre til nærmeste kollega, skriver debattanten.   Foto: Shutterstock

Saken oppdateres.

Er beskjedne kvinner og mangelen på kvinnelige eksperter i media et samfunnsproblem? Hvorfor uttaler ikke flere kvinner seg som eksperter, og hvem er det som må ta seg sammen?

Takk til Fredrik Skaget Øien som stiller viktige spørsmål. I likhet med Øien har jeg også irritert meg over hvordan det er menn som dominerer som eksperter. For meg gikk det opp et lys for noen år siden, da jeg snakket med en kvinnelig journalist fra Aftenposten: Fram til da hadde jeg hadde trodd at det var journalistene som var problemet. Hvorfor kontakter de ikke flere kvinner? Må de alltid ringe første og beste mann? Etter å ha snakket med henne, forsto jeg at det er mange som er som meg: Det er ikke det at jeg blir nedringt av journalister, men når det skjer, vrir jeg meg på stolen og vil helst sende forespørselen videre til nærmeste kollega. Det er jo mange som vet mer om dette enn meg? Etter at jeg skjønte at kvinner gjør dette mye mer enn menn, har jeg tatt meg sammen. Jeg prøver hardt å slutte å henvise til han på nabokontoret.

LES OGSÅ: Beskjedne kvinner er et samfunnsproblem

Karin Dyrstad er førsteamanuensis i statsvitenskap ved NTNU.   Foto: Aagot Opheim

Derfor har jeg de siste årene uttalt meg om utsiktene for politisk uro i Nord-Irland ved Brexit, seksuell vold som våpen i konflikt, og før ledervalget i Trøndelag Arbeiderparti, om Trond Giskes framtid i politikken. I den siste saken var journalisten på jakt etter en kvinne ansatt som statsviter i Trøndelag – og dem er det faktisk bare et par stykker av, i hvert fall i fast stilling. Så jeg tok meg sammen og svarte. I sitatsjekken måtte jeg be journalisten slette utsagn der jeg undergravde min egen faglige tyngde ved å si ting som at «dette blir jo bare synsing fra min side».

Hvis jeg får lov til å snakke om ting som ligger innenfor min egen faglige nisje – politisk atferd og holdninger i tidligere konfliktområder – uttaler jeg meg gjerne. Problemet er selvfølgelig at som forskere flest er feltet der jeg har spisskompetanse – der jeg kan si at det kanskje bare er 10-20 personer i verden som kan like mye eller mer enn meg, og i hvert fall ingen i Norge – ganske snevert. Det er nok derfor jeg har en pen bunke med refuserte kronikker liggende, skrevet opp mot aktuelle begivenheter, som 10-årsdagen for fredsavtalen i Nepal, folkeavstemningen om fredsavtalen i Colombia, og nedleggelsen av den norske ambassaden i Guatemala – alt knyttet til ting jeg har jobbet med selv.


Midtnorsk debatt: Det er skummelt å si det, men: Skjerp dere kvinner

Poenget her er at mitt eget krav til hva som skal til for at jeg skal regne meg selv som ekspert på et felt, er absurd høyt. Selv om det bare er et tema jeg har lest om i faglig sammenheng, og ikke jobbet direkte med selv, vet jeg sannsynligvis mer enn de fleste om det jeg blir spurt om.

Så hvorfor har kvinner mye høyere terskel enn menn for å uttale seg til media? Jeg vet ikke svaret – og dette er langt fra noe jeg har forsket på, jeg har bare lest forskning om det – men jeg har noen forslag:

  • Det finnes mye forskning som tyder på at kvinner blir møtt med tøffere faglig kritikk enn menn når de ønsker å publisere. Kvinners forskning blir mindre sitert, og kvinnelige undervisere blir oftere vurdert som mindre kompetente. Kjønnsbalanse i akademia er fortsatt et trist kapittel, også på mitt eget institutt. Etter mer enn 20 år med kjønnsbalanse blant statsviterstudentene, utgjør kvinner 10 prosent av de faste stillingene – og her har gapet faktisk økt de siste årene.
  • Mansplaining – fenomenet der menn undervurderer sin kvinnelige samtalepartner og forklarer henne ting hun vet bedre enn ham – er antakelig noe de fleste kvinner i akademia har opplevd i mange sammenheger: Så du har sett en film om finanskrisen i USA? Interessant. Jeg har undervist i økonomisk globalisering. Jeg har flere eksempler, men ønsker ikke å henge ut noen. Problemet stikker dypere enn enkeltpersoner.
  • Det er også fristende å nevne den såkalte Dunning-Kruger-effekten, navngitt etter de to psykologene som først beskrev den. Enkelt sagt betyr det at de som vet minst om et tema, gjerne tror de vet mer enn de gjør. Det kreves en viss kunnskap om det politiske systemet for å forstå hvor komplekst det er, og hvor mye det faktisk går an å vite om det. Jeg har ikke lest noe forskning om Dunning-Kruger-effekten og kjønn, men kan dette være med på å forklare hvorfor en del (ofte mannlige) eksperter gjerne uttaler seg om en rekke forskjellige tema, langt utenfor eget fagfelt?

Kan det tenkes at kvinners faglige interesser i mindre grad blir oppfattet som viktig og relevant i media? Er kvinner mer redd for å bli feilsitert eller misforstått – for eksempel på grunn av tidligere erfaringer med mansplaining? Blir kvinner oftere feilsitert og misforstått? Hvis en mann og en kvinne blir bedt om å uttale seg om et tema ingen av dem har full oversikt over, er det sånn at kvinnen i større grad vil lese seg opp og forberede seg på intervjuet, slik at det hele tar mer av arbeidstida?

Jeg har ikke svaret på fraværet av kvinnelige eksperter i media, men jeg går ikke med på at vi kvinner har hele skylda. Det er flere som må skjerpe seg, både journalistene og menn, som kanskje bør takke nei litt oftere?

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå