Trenger alt å være så optimalt hele tiden?

Trondheim 29. mai 2020 Arkitekturprofessor Steffen Wellinger (bildet) med flere om hvordan de ser for seg framtida etter korona.   Foto: Morten Antonsen

Saken oppdateres.

I sin kronikk 17. desember «Grønn, grønnere, grønnest» svarer bygge- og eiendomssjefen Rune Venås på Daniel Johansens kommentar i Adressa, hvor han anklager offentlige byggherrer for elendige miljøvalg. Kort oppsummert handler det om en rekke offentlige prosjekter som planlegger å rive bygninger, for så å bygge nytt. I sitt innlegg beskriver Venås en lang rekke tiltak som fylkeskommunen har satt i gang for å redusere miljøpåvirkningen av sine nybygg. Det er virkelig imponerende og administrasjon samt politikerne i Trøndelag må roses for å ha satt bærekraft på dagsorden i sine nybyggprosjekter.

LES OGSÅ: Tre eksempler på elendige grønne valg

Gjennom nye løsninger har Fylkeskommunen ambisjoner om å få oppført bygninger som, gjennom sin beregna levetid på 60år, skal gi så lite utslipp som mulig. Aktuell forskning rundt livssyklusanalyser av bygninger viser at den store «synderen» ikke lengre er energiforbruket, men produksjon og transport av materialer. Vi har kun 10 år igjen til å nå Paris avtalens klima- samt FNs bærekraftsmål. Det er kort tid og vi må derfor ta inn over oss erkjennelsen over at byggematerialenes forbruk må reduseres betydelig og umiddelbart.

«Økt belastning fra byggematerialer i initialfasen i nye byggeprosjekt oppveies etter 10-30 års drift av den reduserte akkumulerte klimabelastningen fra energibruk.» som Venås nevner, er en tilnærming som må stilles spørsmål til. Det hjelper lite å spare noen kilowattimer i 2050, når vi har bommet på Paris avtalens 2-gradersmål i 2030 ... Jeg mener at beslutninger i alle (offentlige) byggeprosjekter bør baseres på forpliktende livssyklusanalyser som tar med seg bygninger som eventuelt fraflyttes/rives og samtidig har et særlig fokus på det neste avgjørende tiåret.

Gikk du glipp av folkemøtet om byutvikling? Se hele sendingen her.

LES OGSÅ: Fylkeskommunal hushai

Nå det er sagt (eller skrevet), så ser jeg absolutt Fylkeskommunens dilemma når det gjelder funksjonalitet. Det er gledelig at Venås er enig med Johansen i at «Bevaring av funksjonelle og energieffektive bygg er et svært godt klimagrep» men han innvender at «Bevaring av dysfunksjonelle bygg må begrunnes i andre hensyn enn de grønne». Det avgjørende spørsmålet er hva man anser som «dysfunksjonell»? Gjennom de siste ti årene har det kommet mange nye kunnskapsbaserte forslag om hvordan vi skal programmere kontorbygg, skoler, barnehager med mer. Noen ideer fungerer bra, men ikke alle konsepter som har «blitt støpt» for eksempel i barneskoler har vært like vellykket. Samtidig som man har utviklet og bygget de «oppdaterte» skolene, har tusenvis av barn og unge fått skolegang i «utdaterte» skoler som Ila, Singsaker, Bispehaugen og Katta. Så vidt jeg kan forstå, har det fungert bra og de historiske bygningene danner gode rammer for undervisningen, ungdommene trives og de er til med stolt over den historiske identiteten som institusjonene representerer.

Med erfaringene våre fra koronaåret 2020 og tanken på 2030 i bakhodet, kan vi derfor alle stille oss noen spørsmål:

Trenger alt å være så optimalt hele tiden? Klarer vi å bruke telefonen, klærne og kjøkkena våre litt lengre? Klarer vi gå noen ekstra meter i en korridor, tilpasses oss til eksisterende rom og vedlikeholde våre institusjonsbygninger.

Kan vi svare JA, er det godt for kloden og att på til tar vi vare på kulturhistorien vår.

Ta godt vare på hverandre. God jul!

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå