Julen som vokste frem på nytt

Det ble en av de smukkeste gudstjenester jeg har vært med på, skriver gateprest Kamille Nygård i Vår Frue.  Foto: Privat

Saken oppdateres.

Jeg har egentlig alltid satt pris på ettertanken. Ikke bakklokskap, men ettertanke, som er noe annet. Hva var det som skjedde? Ble det til det en hadde ønsket? Eller falt det helt annerledes ut enn en hadde tenkt? Julen for eksempel som alltid krever mye planlegging, og som dette året måtte planlegges på helt nye måter. Hvordan ble den, julen 2020? Det er vel verd å ofre en ettertanke på det.

LES OGSÅ: Norges synger julen inn fra Nidarosdomen

Da avlysningene av alle julearrangementene begynte å tikke inn i november og desember, besluttede vi med bevende hjerte i Vår frue kirke å holde fast i det store julegjestebudet som det pleide å være: Et gjestebud for alle - ute! Gateliv betyr sol, regn, frost og snø. Og ute kan man ikke stenge. Og så skjedde det likevel, at vi tirsdag to dager før jul besluttet å avlyse det hele. Eller det vil si, ikke det hele. Men hele det store åpne gjestebudet. Hele den store symbolske markeringen, at jul er ikke bare for de som har familier og hyggelige hjem.

Der var en tung og vanskelig beslutning. Men det som da skjedde er det interessante. Hele det store arrangement ble feiet av banen. Og tilbake ble bålene. Som små lysende samlingssteder foran kirken. Den 24. desember skulle bålene brenne hele dagen til mørket falt på. Og maten, den var jo laget og kunne serveres spredt utover ettermiddagen. Jeg skal være ærlig å innrømme at jeg en gang imellom som prest har kunne komme i tvil om hva alle våre julefeiringer egentlig handler om.

Hvert år pumper vi vår små allminnelige liv med store smukke ord om fred og glede, store tradisjoner, store forventninger. Og hvert år blir jeg nervøs om det sprekker. Men vi gjør vel det også med et håp om at disse fortellingene, disse helt andre tradisjoner enn hverdagens, vil live oss opp. Og vi pumper og pumper, mens kloden den stønner. Og vi stønner med den. Men i år ble det annerledes. Klokka 12.00 tente vi bålene som vi pleier. Gjestene begynte å komme. En saxofonist, Kåre Kolve, spilte et par låter sammen med vår organist ut over den nesten mennesketomme byen. Julemarkedet var blitt tatt ned noen dager tidligere. Man kunne få den fornemmelsen at julen var slutt. Men her midt i byen foran kirken sørget et lag av frivillige at det var gløgg, kaker og gode samtaler til alle som fant veien forbi.

LES OGSÅ: - Hvis far sitter der og gråter, er det ikke sikkert felles julefeiring i år er tingen

Mørket la seg tungt og rolig om byen. Men rundt om bålene satt folk og snakket og flere kom til. Vi hadde avlyst den offisielle gudstjeneste klokka 16.30. Men en uoffisiell gudstjeneste kan man jo alltid holde. Det var sådan kristendommen vokste frem. De første 300 år var alle gudstjenester uoffisielle fordi det å være kristen kunne bety fengsel og det som var verre. Her var en flokk mennesker som ikke hadde andre steder å gå, som insisterte på å feire jul sammen. Mange fra byen hadde strikket sokker og vanter i løpet av året, så det ble også gitt gaver. Maten, som Inge Jonsen fra Restaurant Lian hadde laget, var god, og han tok seg tid til å komme og servere. Fatemeh, som bruker å komme i kirken, reiste seg og sang en sang for oos på persisk. Det var en sang om Maria, som nå gjallet flott og voldsomt ut i den stille natt.

Etterpå samlet vi folk til gudstjeneste. Vi sang så godt vi kunne. En trompetist, Jan Magne, hadde kommet til tross for avlysningen og Tore Johansen, som skulle ha sunget på Torvet var også der. En annen fast gjest i kirken er veldig god på trommer. Et liten orkester ble det til. Juleevangeliet er det jo ingen som forhindrer en i å lese. Så det gjorde vi: Det skjedde i de dage…. Og det ble fortalt en historie, som handlede om Adam etter at han hadde forlatt paradiset og måtte vandre ut i den verden, som mest av alt var grå. Og om det løfte han ifølge noen gamle folkefortellinger hadde fått av Gud, innen han ble sendt bort. Det ble en av de smukkeste gudstjenester jeg har vært med på.

LES OGSÅ: Avlyser juøleturné med digital gratiskonsert

Alt det store var tatt bort, de store forventningene. Og frem vokste julen på nytt for oss som satt rundt bålene sammen. Det var en velsignet mildhet. Og nattemørket ble så lyst, da vi begynte å synge. Vi sluttet med «Deilig er jorden». Og i det øyeblikket som den siste tonen hadde sluttet å klinge, begynte kirkeklokkene å kime. Og ordene, julens ord, som kan høres så flotte ut og inn i mellom også litt for store, var på en merkelig måte blitt til virkelighet.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


På forsiden nå