Mutert musikalsk covid påvist i Trondheim!

Adresseavisen mente 2020 var et så rævva musikkår at de heller tok frem noen plater fra 1970 da året skulle oppsummeres.

Saken oppdateres.

«Dette så vi komme», tenker nok de tre eldre herrene i Adresseavisens kulturredaksjon når de nå ser det kommer et motsvar til deres hinsides bakstreberske kåring av de beste albumene fra 1970, for så å samtidig hoppe bukk over all den herlige og fremoverlente musikken som ble laget i 2020.

For den lista har de ikke evnet å lage. Dessverre.

At denne kritikken skulle komme fra nesten like utdaterte 40-åringer, og ikke fra noen 20-åringer i det oppvoksende og yrende musikklivet, så de kanskje derimot ikke komme, da de fikk den ville 70-tallsideen i bakrusen fra en smittefest på en av byens brune buler før jul. For det er nettopp det som fremstår som den mest logiske forklaringen på det tre siders oppslaget på kultursidene i Adresseavisen på årets nest siste dag.

LES HELE KÅRINGEN: Dette var årets 50 beste album - for 50 år siden

Et av de fremste symptomene på Covid-19 er fravær av smak- og luktesans. Her virker det som om Hoel, Lundemo og Eidsvåg har pådratt seg Covid-20, minst. Tre av de siste par tiårenes fremste og dyktigste musikkjournalister i Trondheim. Hedersmenn og særdeles trivelige karer, skal sies!

Grunnen til at de heller fokuserer på et år som ligger tilbake til da fedrene til årets fremste musikere ble født, begrunner de med at det «kom kanskje enda mer spennende musikk den gangen, og ikke minst at musikken den gang betydde mer».

Aldri har man vel sett en lignende degradering av fremskrittet musikkverdenen har gjort siden den gang. Aldri før har musikere vært mer sjangeroverskridende, vært mer kreative og hatt billig og godt produksjonsutstyr til å lage musikk både i studio og hjemme i kjøkkenkroken. Tilfanget av musikk har aldri vært bredere og resultatet er at den som leter, den skal finne. Ikke at man krever det av hvermannsen, men hos noen av landets beste musikkjournalister må kravene være høyere.

LES OGSÅ: Hun sto for tidenes Pstereo-konsert og 2010-tallets beste album

Nå i 2020 bommer de totalt. Selv «Grevinnen og Hovmesteren» fremstår som nyskapende televisjon sammenlignet med det musikkjournalistiske håndverket de lirer av seg her.

For året som gikk var et topp musikkår, som ikke fortjener å stues bort i glemmeboka av reaksjonære musikkjournalister. Der musikkbransjen for noen tiår siden var ensrettet, kommersiell og styrt ovenfra og ned, har vi i dag et helt annet mangfold for våre føtter. Aldri før er det blitt skapt så mye ny musikk. Og den kommer fra alle sosiale lag, forskjellige etnisiteter - og ikke minst er kvinnene mye mer dominante. Nå trenger de ikke å be den kule gutten i klassen om å bli med i band, de kan lage bandet sjøl hjemme hos mamma og pappa. På lista til Adresseavisen om det herrens år 1970 er 4 av 50 artister kvinner - nok sagt! Slik ville det ikke vært i 2020. Fra jente- og gutterom verden over bugner det over med pågangsmot og lekenhet. Som fortjener å bli hørt. Spesielt i en tid der digitale strømmetjenester sørger for at de drukner i hverandre. Da trenger man noen som kan komme med en rettesnor på veien. En ihuga guide som med entusiasme og glede forteller om alt det ukjente som finnes der ute.

Her er listen over 80-tallet beste album

LES OGSÅ: En liste laget av humørløse herrer

Med det gidder ikke Adressas musikkjournalister, selv om de får lønn for å gjøre det. Vi kan gi dem et par tips på veien.

Den klassisk skolerte pianisten Gia Margaret kom for eksempel med en perle av en plate, som aldri kunne vært laget på 70-tallet. Den nydelige, organiske og ettertenksomme musikken hennes tar i bruk elektronikk og et lydarsenal de bare kunne drømme om den gang. At den er delvis skrevet i lockdown og gir et klaustrofobisk bilde på året som er gått, er et poeng som burde fått det til å dirre i løken til sultne musikkjournalister. Som skribent og forvalter av en sterk påvirkningskraft, så er det påkrevd at man prøver å speile tidsåden og ikke lever med nesetippen nede i ei støvete vinylkasse på et antikvariat.

Og om man likevel skulle ønske å finne noe som høres ut som 70-tallet, så er det ikke fritt for det i 2020 heller. Det gamle ekteparet i The Innocence Mission ga ut sitt beste album på 20 år - musikken tar opp i seg både tilbakeskuende folk, americana, country og indie som lett kan få normalt steile smaksfraksjoner til å gi hverandre en ulovlig klem.

Eller hva med en ung artist som Phoebe Bridgers? Hun har eid hjemmekonsertene i år. Hun arrangerte faktisk egen turné, med spillejobber på stua, kjøkkenet, badet og til slutt soverommet (!). 2020 har med sine sprelske påfunn hjemme i leilighetene til artister fra USA, England, Japan, Norge og Island faktisk vært ganske morsomt å følge med på. Selv om vi alle vil ha mer ekte konserter i 2021. Eller vil de det i Adressa? Det er jo mye bra på VHS, også.

Samtidig sitter det i Trondheim og Trøndelag mange nye og spennende artister som bare kan drømme om å få seg en liten spalte med omtale i regionens største avis. Ved neste korsvei er det anbefalt å avlegge et besøk hos dem, fremfor å bruke timelønna på å sause sammen en totalt uinteressant liste av fordums ulyd.

Hadde denne kåringen vært vurdert under samme kriterier som en nyhetssak, så ville de blitt dømt i PFU på flekken. For villedende journalistikk.

Det fremstod sikkert som en festlig idé på morgenmøtet i kulturredaksjonen, men det er leserne og byens yrende og særdeles spennende musikkliv som sitter igjen med bakrusen.

Red.anm.: De to skribentene har tidligere arbeidet som journalister i Adresseavisen.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook!

På forsiden nå