Nora (18): Vi har mer enn nok, så hvorfor hjelper vi ikke?

De fortjener et verdig liv fylt av muligheter, håp og ikke minst – glede. Slipp inn flere flyktninger til Norge! krever Nora (18).  Foto: Privat

Saken oppdateres.

Teksten ble skrevet før jul 2020.

«Glede. Glede er følelse som setter en tilstand av lykke. Gleden er en individuell opplevelse, og hva som føles glede for en person, er nødvendigvis ikke glede for andre. Glede».

Se for deg to gutter. Emil og Mohammed. Begge to er 13 år. Begge to har håp og begge to har drømmer. Begge to opplever glede, men denne gleden er svært ulik.

LES OGSÅ: Juleønsker for Moria

Det nærmet seg jul, og for Emil er glede pakkekalender, bake pepperkakehus, skrive ønskeliste, og å feire julaften sammen med sine nære og kjære. For Mohammed er glede å ha nok klær til å ikke fryse gjennom natten, lære å lese, og at han og familien overlever en ny dag i Moria-leiren, også kalt helvete på jord.

I Norge tar vi det som en selvfølge at vi har et trygt hjem med nok mat på bordet. Vi tar det som en selvfølge med frihet, trygghet og utdanning. Det er også en selvfølge for de fleste av oss med julekalender, baking, en stor og mettende julemiddag og gaver – opp til flere tusen kroner. Vi sier ofte at vi er takknemlig for at vi har mulighet til å feire jul, men hvor ofte viser vi takknemlighet ovenfor denne friheten, tryggheten og ikke minst utdanningen som kommer som en selvfølge for alle oss nordmenn. Dette er noe vi bare tar for gitt.

Ifølge FN er omtrent 70 millioner mennesker på flukt. Halvparten av disse er barn. Barn som ikke har et hjem. Disse barna tar det ikke som en selvfølge å ha nok mat på bordet. De har ingen frihet eller trygghet, og utdanning er heller ikke en selvfølge for dem. Flykningbarn har ikke de grunnleggende rettighetene alle barn i verden har krav på. De gleder seg ikke over nye fotballsko, ribbe til middag eller en ny Iphone X i julegave – fordi dette er ting de sannsynligvis aldri kommer til å få se.

LES OGSÅ: Jeg blir nummen, men det hjelper ingen

Flyktningkrisen verden står ovenfor i dag er den største humanitære krisen siden andre verdenskrig. Hovedårsakene til at mennesker flykter fra hjemmene sine er krig, konflikt, forfølgelse, og alvorlige brudd på menneskerettighetene. Vi i Norge er så utrolig heldige som har alle forutsetninger for å leve et trygt og godt liv. Hvorfor skal vi ikke hjelpe andre med å få de samme forutsetningene som oss? Hvordan kan regjeringen mene at det er nok å hente ut 50 sårbare barn fra en flyktningleir som har 20 000 flyktninger, men som egentlig bare rommer 3000. Vi har mer enn nok plass, så hvorfor hjelper vi ikke?

Norge har en streng asylpolitikk. Vi slipper inn få flyktninger sammenlignet med resten av Europa, og vi stiller også utrolig høye krav for asylsøkerne. Ja, det skal være strengt, men ærlig talt, hvor strengt trenger det å være? Vi har et bra system og et bra program for integrering, så politikerne (Sylvi) kan ikke lenger argumentere med at de frykter «Rinkeby-tilstander». Asylsøkerne må selvklart gjøre en innsats for å lære seg språk, verdier og regler, såpass strengt kan det være. Men er det virkelig rettferdig at vi tvangsreturnerer familier som har bodd her i ett tiår. Både den tragiske Abbasi-saken, men også Mustafa-saken som foregår akkurat nå. Er vi så ondskapsfulle at vi sender hjem 18 år gamle Mustafa, rett før jul av alle ting. En tid for omsorg, samhold og kjærlighet.

Majoriteten av kommunene i Norge har faktisk sagt «Ja, vi kan ta imot flere flyktninger fra Moria». Regjeringen har vært fast på antallet, nemlig 50 stykker. Men det er ca. fire måneder siden den tragiske brannen på flyktningleiren på Lesvos, og vi har ennå ikke hentet det stusslige og egoistiske antallet 50 personer. Regjeringen svikter demokratiet. Dette er en sak som engasjerer mange. Vi i Norge er et folkestyre, så hvorfor hører ikke regjeringen på folket? Hvorfor gir vi ikke flere muligheten til et liv med frihet og personlig sikkerhet? Hvorfor gir vi ikke flere en reell sjanse til å få en fin og trygg julefeiring? Og vil vi ikke hjelpe Mohammed med å få det samme livet med de samme mulighetene som sin jevnaldrende Emil har? Vi har ressurser til det, og disse menneskene fortjener det. De fortjener et verdig liv fylt av muligheter, håp og ikke minst – glede. Slipp inn flere flyktninger til Norge!

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook

På forsiden nå