I går kom et varslet angrep. Nå må vi komme oss ut av dvalen

Dette er et resultat av lukkede ekkokamre og koordinert organisering av frustrerte mennesker som over lang tid har følt at de lever på utsiden av samfunnet, skriver debattanten.  Foto: NTB / Scanpix

Saken oppdateres.

Så skjedde det omsider – et lenge varslet, fysisk angrep på grunnpilarene i verdens mektigste demokrati. Slike ting skjer ikke spontant, det vet vi godt her til lands. Vi kjenner igjen denne formen for ekstremisme.

For hva er egentlig forskjellen på den suggesjonen som drev vår egen terrorist ut i konspirasjonsteorier om en muslimsk masseinvasjon av Norge og Europa koordinert av Arbeiderpartiet, og den suggesjonen som i dag driver hundretusener av amerikanere med skarpladde våpen hjemme i kjelleren ut i gatene for noe de virkelig tror på?

LES OGSÅ: Opprøret i Washington: Se de dramatiske bildene

Jeg mener denne forskjellen er minimal, og brenselet som har fyrt opp under de forvrengte verdensbildene er det samme: Lukkede ekkokamre og koordinert organisering av frustrerte mennesker som over lang tid har følt at de lever på utsiden av samfunnet.

Jeg nekter å være blant dem som ser på disse menneskene og kaller de «white trash» eller «a basket of deplorables» – som Hillary Clinton så skjebnesvangert omtalte de som demonstrerte i opptakten til 2016-valget. Dette er frustrerte mennesker som ikke har fått ta del i den endringen i fordeling av vår felles rikdom i kjølvannet av den økte urbaniseringen, nedleggingen av distriktene og hypermoderniseringen av samfunnet som følge av internettets framvekst.

Vi må ikke narre oss selv til å tro at dette er et særamerikansk problem, selv om at USA som følge av sin samfunnsorganisering er særlig utsatt for følgene av disse endringene. Dette er globale tendenser, og alle her på berget kjenner eller vet av noen som ikke vil akseptere vår felles etablerte samfunnsforståelse og sannhet. Vi kjenner alle noen som snakker om «mainstream media», og som ikke har tillit til samfunnets valgte autoriteter. Folk som heller lar seg skli ut i parallelle virkeligheter der de selv kan forme sin oppfatning av hva som er sant og ikke sant – uavhengig av den faktiske virkeligheten.

LES OGSÅ: Trump ensom og isolert etter kaoset i Washington

Gårsdagens hendelser fikk meg til umiddelbart å tenke på terroristen fra Utøya. Vi vet alle hvordan han over mange år fikk holde på i det stille, men som del av et stort, internasjonalt og digitalt nettverk av unge frustrerte, hvite menn. Sinte menn som har til felles at de ikke vil være med på en samfunnsutvikling hvor de risikerer å bli sittende igjen som enda større tapere enn de allerede er i dag.

De felles leirbålene i samfunnet vårt er i ferd med å slukne. De felles referansene for hva som faktisk foregår i verden forvitrer. Tilliten til de tradisjonelle, redaksjonelle mediene er tynnslitt i store deler av samfunnet, og vi forholder oss i større og større grad til våre små ekkokamre. Hvis vi ikke greier å snu denne utviklingen, hvis vi ikke greier å finne tilbake til en felles forståelse av hva som faktisk ligger nærmest opp mot virkeligheten og hva som er rent oppspinn og humbug, vil det bare gå enda raskere utforbakke.

Jeg aner ikke hvordan dette kan gjøres, og jeg er redd det allerede er for seint. Det vrenger seg innvendig av tanken på at dette bare er starten på hva vi har foran oss. Det er rimelig forutsigbart hva som er de reelle konsekvensene av utbredt utenforskap og fraksjonering av samfunnet. For selv om det er en klisjé er det helt sant: De som ikke kjenner historien er dømt til å gjenta den.

Kommentar: – Dette viser hvor farlige Trumps ord er

Den eneste realistiske, potensielle løsningen jeg finner noe håp i, er at vi alle går i oss selv og åpner øynene våre for det utenforskapet mange føler på. At vi passer på å dra folk inn i varmen og gir folk de sjansene de fortjener. Strekk ut en hånd til den vennen eller den bekjente du er mest uenig med, eller som du mistenker at holder på å falle fra. For som borgere er vi alle like verdifulle, og alle har noe å bidra med. Hvis vi lar folk stå igjen på perrongen mens vi selv sitter på første klasse i det moderne velstandstoget må vi ikke bli overrasket om de til slutt hopper på det andre toget som leder oss inn i demokratiets undergang.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook

På forsiden nå