Til orde for generasjon fornærma  

  Foto: Ane Vorhaug.

Saken oppdateres.


I debattinnlegget «Det er gørrfarlig å si noe som helst i dagens samfunn» hos trd.by argumenterte Mathilde Skarsem Thrana for at «generasjon fornærma» har skapt en debatt der ingen tør å være uenig. Med utsagn som at vår generasjon blir for lett krenka, at de tar seg selv for høytidelig og kun holder seg til meningstrender, er dette et debattinnlegg som føyer seg inn iblant mange lignende utsagn i det offentlige ordskiftet. Jeg ønsker derfor å ta til orde for generasjon fornærma.

LES OGSÅ: Ti refleksjoner om ti døgn uten sosiale medier

For generasjon fornærma er også en generasjon som tar del i en positiv samfunnsutvikling. Med en økt bevissthet rundt hva som faktisk er diskriminerende, hva som oppleves krenkende og ikke minst hva som kan heve terskelen for enkelte grupper til å delta i samfunnsdebatten, må motsvar til de som tør å være uenige også forstås som et ønske om nettopp å åpne opp debatten for flere stemmer. Dette føyer seg inn i ordskiftet rundt metoo-bevegelsen og Black lives matter, der en viktig del av bevegelsene nettopp har vært bevisstgjøring rundt holdninger som har gjort terskelen høyere for noen til å delta i offentlig meningsutveksling. Ingen av disse holdningsendringene har heller oppstått av seg selv, men har kommet frem nettopp gjennom debatt og meningsutveksling.

Det er også i møtet med ytringer som Mathildes, viktig å skille mellom tolkningen av en debatt der man møter motsvar som et debattklima. Der det ikke er rom for uenighet, heller enn et mer bevisst debattklima. Og der man påpeker og tar til orde mot ytringer som gjør debatten mindre tilgjengelige for andre. For hvorfor er det sånn at betegnelser som lettkrenkelighet og politisk korrekt blir brukt med økt hyppighet, samtidig som mangfoldet i den norske debatten og offentligheten er større enn noen gang før?

LES OGSÅ: Det er vår egen feil om vi får dåse i monitor

Det er uten tvil negativt om debatten blir for snever, og noen kvier seg for å delta i frykt av for store offentlige reprimander. Det er heller ikke til å stikke under stol at konsekvensene kan være for store for enkelte som stikker hodet ut. Dette er et grunnleggende demokratisk problem, men kan ikke tilskrives som et produkt av lettkrenkelighet. Derimot mener jeg både vi og den offentlige debatten ville vært tjent med at man heller enn å rette pekefingeren mot generasjon fornærma, kunne hylle diskusjon og kritiske spørsmål rundt hvordan man skaper et debattklima der terskelen er lavest mulig for flest til å delta.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook

På forsiden nå