Denne kronikken traff meg ganske hardt

Jeg vokste opp uten noen spesiell samisk identitet i en liten by der samer ofte ble gjort narr av både av barn og voksne, skriver innleggsforfatteren.  Foto: Privat

Saken oppdateres.

På samefolkets dag leste jeg en kronikk fra Unni Skoglund der hun spør «Hvem skal få kalle seg same?». Denne kronikken traff meg ganske hardt. Jeg har alltid visst at faren min er same, selv om jeg ikke vokste opp sammen med ham. Men der jeg vokste opp, på kysten av Finnmark, ble det å være same sett på som skamfullt og ikke noe folk snakket om. Jeg vokste dermed opp uten noen spesiell samisk identitet i en liten by der samer ofte ble gjort narr av både av barn og voksne.

LES OGSÅ: Å rope ut identiteten din, det føles kjempefint

I skolegården ble samer stort sett bare omtalt med nedsettende ord, og blant voksne hadde man revyinnslag med stereotypene «fulle og dumme samer», en revy som til og med gikk på turné rundt omkring i landet for å framheve for alle hvor enfoldige samer var. At faren min var same, var ikke noe jeg gjorde et nummer av hverken overfor andre eller meg selv, selv om mamma gjorde sitt for å vise meg noe av mitt samiske opphav.

Så fikk mamma vite, da jeg allerede var i voksen alder, at vi hadde mye samisk slekt på hennes side av familien også, og at jeg dermed sikkert har 75 prosent samisk avstamning. Etterhvert har jeg jo skjønt at min mors familie faktisk var offer for en fornorskingspolitikk og en strukturell rasisme som strippet familien for sin samisk identitet.

Jeg snakker ikke samisk og har ikke noe kofte, men litt på trass omtaler jeg meg nå av og til som same, for det er ikke min skyld at jeg vokste opp uten denne identiteten. Jeg tror det er på tide å begynne å ta tilbake noe av denne identiteten og jeg håper ikke noen kaller meg «liksomsame eller nysame» om jeg prøver på det.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook

På forsiden nå