Rusreformen: Unge er ikke dumme, de er sårbare

Som fagperson og pårørende med dyrekjøpte erfaringer: Jeg hilser rusreformen velkommen!

Er det ikke på sin plass at vi begynner å tenke i litt andre baner på de arenaer vi ønsker å ha ungdommen? Slutte å fokusere på elefanten i rommet og heller se hva som ligger bak, skriver debattanten.   Foto: NTB

Saken oppdateres.

Debattanten arbeider til daglig som rådgiver i enhet for rustjenester i Trondheim kommune. Innlegget er et uttrykk for hennes egen opplevelse og mening om saken.

Som fagperson, og som pårørende med dyrekjøpte erfaringer, føler jeg sterkt for å ta til orde for å forsvare de unges intelligens. Ja, vi vet at en ung hjerne ikke er ferdig utviklet, og dermed trenger å bli beskyttet fra seg selv. Dette er for øvrig et argument brukt flere ganger fra dem som fremdeles tenker at straff og tvang er et alternativ for ungdom som ruser seg. Som i all annen oppdragelse er reguleringsstøtte, tilstedeværelse og gjennom det kunnskap og læring gode komponenter, også når unge møter rusens verden.

LES OGSÅ: Har du forstått det riktig hvis du nå tror at bruk av narkotika blir lovlig?

I min ungdomstid på 80-tallet, florerte det med hjemmebrent på bygdene i Trøndelag. Et meget potent rusmiddel, med stort skadepotensial og fare for avhengighet. Selv om terskelen for å prøve var lav, og vi etter hvert fikk erfaringer med både negative og positive sider gjennom gjentatt bruk, så var det et fåtall av oss som endte opp med å bli avhengige. De fleste kom faktisk ut av det med både fysisk og psykisk helse i behold. Jeg tør å påstå at det ikke var tilfeldig, heller ikke for dem som ikke kom like godt ut av det. Foreldres engasjement, skolen og fritidsaktivitetenes arenaer for reguleringsstøtte, utfoldelse og læring var gode beskyttelsesfaktorer for de fleste. I tillegg var denne typen rus sosialt akseptert, selv om alle visste at det var ulovlig. Vi unge forsto også dette, til tross for at alkohol var et lovlig rusmiddel i seg selv. Vel å merke for de over 18 år.

Dette skremte oss ikke fra å ruse oss, gjerne i en alder av 14–15 år! Det var ikke uvanlig at flere generasjoner samlet seg på lokalet i helgene for å innta rusmiddelet og la det stå til, på tvers av alder og erfaring. Vi unge lærte av de eldre, også hvor grensen burde gå for når og hvor det var akseptabelt å være full.

LES OGSÅ: Stortinget må ikke torpedere regjeringens viktige rusreform

Når rusen først har fått tak, er det den som er elefanten i rommet. Den skygger for de egentlige problemene. I mitt snart 25-årige virke på fagfeltet har jeg til gode å møte en alvorlig rusavhengig som ikke har underliggende årsaker til hvorfor rusen ble en løsning. Det handler nesten alltid om at ingen så, og ingen greide å fange opp. Om noen så noe, så var det gjerne negativ adferd, som ble møtt med sanksjoner. De egentlige problemene handlet om overgrep, omsorgssvikt fra både familie og det offentlige, ekskludering, moraliserende holdninger, tabu og skam, utenforskap, mobbing, listen er like lang som den er vond. Gjerne gjentagende opplevelser som påvirker en ung hjerne under utvikling, som skulle vært beskyttet fra seg selv. Hvor ligger ansvaret her, jeg bare spør?

LES OGSÅ: Derfor ønsker vi den nye rusreformen velkommen

LES OGSÅ: Vi helsesykepleiere settes sjakk matt av rusreformen

Så vil du kanskje argumenter om at det er hjelp å få, og at mange klarer å bli rusfrie så lenge de bare vil det nok selv. Jada, og nei da, så enkelt er det ikke. De jeg har møtt som har greid å finne andre løsninger og strategier for å håndtere livet, har nesten uten unntak med seg en eller annen form for beskyttelse. En nærstående som ser og som er der, noe i grunnmuren som fremdeles bærer og som gir mulighet for å reparere en påført skade. Noen som bærer håpet og heier dem frem. Flaks med behandling som treffer, og relasjoner man møter. Kompleksiteten i den enkelte sak er unik, og krever å bli møtt med dette som utgangspunkt.

Med bakgrunn i jobben min og utfordringer jeg har erfart, så er jeg en av dem som hilser rusreformen velkommen. Som pårørende har vi selv erfart at ingen greide å fange problemene opp, til tross for at vi i ettertid fikk vite at både politi og skole visste. En politisk endring kommer på overtid. Ingen kan overbevise meg om at vi ikke kan møte ungdom med hjelp fremfor straff. Det hjelper ikke å forsøke å overbevise meg om at straffen (her ungdomskontrakt), er et verktøy til hjelp. Jeg går ikke på den. Det kan være tilfeldig hvilke ungdommer som blir tatt av politiet og får denne type oppfølging, men det er ikke tilfeldig hvem som nyttiggjør seg denne typen oppfølging eller ei. Så hva med alle de andre?

Er det ikke på sin plass at vi begynner å tenke i litt andre baner på de arenaer vi ønsker å ha ungdommen? Slutte å fokusere på elefanten i rommet og heller se hva som ligger bak. Bryte ned tabu og skam! Se forbi rusen, se det egentlige problemet, se ungdommen! For ordens skyld – de fleste unge som prøver illegale rusmidler kommer ut av det med liv og helse i behold, og uten å komme i kontakt med verken politi eller hjelpeapparatet for øvrig. Akkurat som vi gjorde på 80-tallet, selv om vi brøt loven og drakk hjemmebrent!

Følg Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå