Vi befinner oss i limbo på ubestemt tid

De egentlige taperne er mennesker med funksjonshemninger. Sjansen for at disse noen gang skal bli behandlet som likeverdige mennesker, er dystre, skriver innleggsforfatteren.  Foto: Shutterstock

Saken oppdateres.

Funksjonshemmede og deres pårørende forblir i limbo når Stortinget 9. mars sier nei til å innarbeide FNs menneskerettigheter for funksjonshemmede i norsk lovverk. I Adressa har vi de siste dagene kunne lese opprørende innlegg om hvordan Trondheim kommune behandler enkeltmennesker med intellektuell funksjonshemning (utviklingshemmede), deres pårørende og en del av sine ansatte. Det er trist lesning. Vi har hørt mange lignende historier tidligere.

LES OGSÅ: Jeg bruker tre til fem ganger mer energi enn de friske på å gå

Historiene de siste dagene er enda et eksempel på at HVPU reformen – ansvarsreformen for utviklingshemmede – har spilt fallitt, tretti år etter at den ble vedtatt. I Trondheim er det de rødgrønne under ledelse av Rita Ottervik som bærer ansvaret for at reformen er blitt undergravd de siste 20 årene. Tilbudene om bolig og dagtilbud for utviklingshemmede har blitt jevnt dårligere. Trondheim skiller seg negativt ut når dpt gjelder tildeling av timer til borgerstyrt personlig assistent (BPA), og mange ser seg nødt til å flytte fra byen. Politikerne i opposisjon, Høyre, Frp og Rødt har gjentatte ganger kritisert denne utviklingen.

LES OGSÅ KOMMENTAR: Ordføreren avslører sin manglende kontakt med virkeligheten

Dessverre undergraves reformen på nasjonalt nivå. Dette er solid dokumentert i rapporter og utredninger som «Vi vil, vi vil, men får vi det til?» (HOD 2007), Stortingsmelding 45, 2012, og «På lik linje» – en NOU fra 2016. Allerede da reformen ble innført for 30 år siden, ble det advart mot at den ville bli en fiasko fordi den ikke ble ledsaget av rettigheter.

Norge fikk i mars 2019 skarp kritikk av FNs komité for funksjonshemmedes menneskerettigheter. Komiteen fant det særlig uforståelig at Norge, som et av verdens rikeste land, ikke hadde innarbeidet FNs menneskerettigheter for funksjonshemmede (CRPD) i sitt lovverk, i motsetning til mange fattige land.

LES OGSÅ LESERINNLEGG: Nei, ordfører, det er ikke blitt bedre i BOA

9. mars skal Stortinget diskutere om menneskeretter for funksjonshemmede skal innarbeides i norsk lovverk. Justiskomiteens innstilling er klar: Høyre, KrF, Venstre og Frp vil fortsatt ikke ha menneskerettigheter for funksjonshemmede. Posisjonen til Sp er uklar, mens Ap, SV og Rødt vil stemme for. I forhold til status i Trondheim har partiene har byttet roller. Opposisjonen kommer til å tape avstemningen i Stortinget, på samme måte som opposisjonen i Trondheim kommune vil tape for Rita Ottervik og hennes medløpere når det gjelder ansvaret for funksjonshemmede i byen vår. De som er «med oss» på kommunalt nivå, er «mot oss» på nasjonalt nivå, og vice versa. Partiene mangler forpliktende partiprogram.

LES OGSÅ KOMMENTAR: Brukerne ved BOA står i sentrum

De egentlige taperne er mennesker med funksjonshemninger. Perspektivene for at disse noen gang skal bli behandlet som likeverdige mennesker, er dystre. De og vi, som er foreldre, kommer ingen vei. Denne fortvilelsen og utfordringene for oss som er foreldre, er de seinere årene også beskrevet i romaner som «Syngja» av Jan Amund Vaage (2012), «Tung tids tale» (2017) og «Yt etter evne, få etter behov» (2020) av Olaug Nilsen, i «Entré» av Linda Gabrielsen (2020), og i boken «Den tause sønnen» av Hans-Magnus Ystgaard (2019).

Det vil være stor skam for Norge dersom vi ikke vil innarbeide menneskerettigheter for funksjonshemmede i norsk lovverk. De inkonsistente holdningene til politikerne, avhengig av om de er i opposisjon eller posisjon rammer funksjonshemmede og oss som er pårørende, og gjør at vi befinner oss i limbo – utenfor og glemt, mellom «himmel og helvete», på ubestemt tid.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook

På forsiden nå