Mens vi venter på gondol

Skiltingen i Bymarka er for dem som er kjent. Hvert kryss er en ny quiz, skriver denne debattanten.  Foto: AGNETHE WEISSER

Saken oppdateres.

Gondolbane til Våttåkammen skal visstnok gjøre marka mer tilgjengelig for folk flest. Men det hjelper lite om man føler at man lander på månen idet man stiger av gondolen, slik jeg følte det første gang jeg tok trikken til Lian. Min debut på skitur i Bymarka var en begredelig affære. Motet begynte allerede å svinne hen før skiene var på, der vi to innflyttere klatret rundt i bakkene opp fra holdeplassen i et desperat forsøk på å finne starten på skiløypa.

LES OGSÅ: Trafikkaos i Bymarka

Regelen om at det ikke finnes dumme spørsmål, gjelder ikke her oppe. Sjelden har jeg fått et så himmelfallent blikk som da jeg spurte en innfødt om veien videre. Resten av turen ble ikke noe enklere. Skilt som peker mot både venstre og høyre gjorde det komplett umulig å orientere seg. Typisk nybegynner, tenkte jeg, og lærte av mine feil. Bevæpnet med ut-app og skisporet-app og kart-app og AtB-app har jeg oppdaget flotte ruter fra ulike utgangspunkt. Men selv nå, syv vintre og atskillig flere markaturer senere, har jeg fremdeles til gode å komme hjem fra tur uten å ha opplevd en god dose med forvirring.

Aksel Borgen  Foto: KRISTOFFER WITTRUP

Skiltingen i Bymarka er for dem som er kjent. Hvert kryss er en ny quiz, og utfallet av om du velger opp eller ned er like vilkårlig som joker-trekningen. Det virker enklere å manøvrere seg gjennom Beijing med bind for øynene, enn å komme seg fra A til B i marka uten å krysse sine egne skispor. Nøtter og sjokolade er livsnødvendig for å gi påfyll av energi til en hjerne som blir raskere utslitt enn bena.

LES OGSÅ: Finske Taru bruker Bymarka på sin måte. Hun går langsomt gjennom skogen

LES OGSÅ: Fikk tillatelse til å pusse opp over 100 år gammel hytte i Bymarka, rev den og bygger ny

Skal du komme deg ut, bør du kjenne Bymarka bedre enn din egen lomme. De av oss som har flyttet til byen i voksen alder og ikke er innviet i den «tause kunnskapen» om hvordan marka fungerer, får heller ta til takke med Midtbyrunden om vi vil på tur. Tar du likevel sjansen, kan det skape potensielt farlige situasjoner: Gå deg vill i kalde og mørke vinternetter, eller enda verre, havne mot «løpsretningen» på lycra-sløyfa ved Skistua.

Alle veier leder til Klefstadmyra. I hvert fall hvis du legger skiltingen til grunn. Til et sted ingen skal eller vil. Mer populære turmål, som Grønlia, Elgsethytta eller Lian, har mer varierende opptredener på skiltene, hvis de dukker opp i det hele tatt. Noen steder har det gått inflasjon i skilt, der alle peker mot de samme stedene, men i fem ulike himmelretninger. Jeg er overbevist om at hvis du slavisk følger skiltene i Bymarka, blir du fanget i en evig runddans, mens de markavante traverne skuler bort på deg under Byåsen IL-luene sine.

LES OGSÅ DETTE DEBATTINNLEGGET: Parkeringskaoset i Bymarka er farlig. Vi kjører slalåm mellom parkerte biler, unger og pulker.

Ingen har tatt seg bryet med å skille mellom sommersti og skitrasé. Hvilken av de to du har begitt deg ut på, vet du ikke før du enten har plantet joggeskoene dypt i en myr, eller skituppene er på vei utfor et stup. Litt som motivasjonen min idet jeg passerer Stykket for tredje gang på én tur.

Ja, jeg vet det finnes turkart for Bymarka. Ja, jeg vet at det ikke er en sterk tradisjon for skilting i norsk natur. Men Bymarka byr på fantastiske turmuligheter, nesten i gangavstand fra sentrum. God skilting er et enkelt og effektiv grep for å gjøre marka mer tilgjengelig, for flere.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook

På forsiden nå