BOA-avdelingsleder: Vi har ingen ting å skjule

Vi gjør så godt vi kan, og vi er åpne på at vi sliter med å holde oss innenfor tildelt ramme. Som avdelingsleder er dette frustrerende. Holder man ikke budsjett, må andre spare inn. Det være seg eldreomsorg, barnevern, skole, rus/psykiatri, eller hjemmetjenester. Jeg tror Granåsen er fredet, men ramma er som den er, skriver avdelingslederen.   Foto: PRIVAT

Saken oppdateres.

På bakgrunn av ulike mediers omtale av tjenestene til utviklingshemmede i Trondheim kommune de siste årene, kanskje med en topp nå i det siste, velger jeg å stå frem med navn. Det har vært artikler, reportasjer med pårørende, kommentarer fra politikere, innlegg fra anonyme ansatte og anonyme avdelingsledere. Jeg legger med dette mitt hode til for hugg, så får tiden vise om jeg er åpen, modig og kompetent nok.

Når politikere hiver seg på det som blir fremstilt som kritikkverdige forhold, er det ikke en debatt de fører. De fører en konfrontasjon med et tjenesteområde, med ansatte og ledere på ulike nivå. Når for eksempel representanten Kjetil Utne fra Høyre uttaler seg, uttaler han seg vel vitende om at han også representerer min arbeidsgiver. I en politisk styrt kommune jobber vi kommunalt ansatte for et folkevalgt bystyre. Posisjon som opposisjon. Som ansatte i kommunen er det ikke vår jobb å ta den debatten. Men når media omtaler og politikere hiver seg på uten at dette blir imøtekommet fra andre enn nok en anonym aktør, en avdelingsleder, som i sin tur blir sablet ned av en annen politisk representant, så lurer jeg på hvem arbeidsgiveren min er.

LES OGSÅ: Varsko om forhold internt i BOA i Trondheim

LES OGSÅ: Mellomleder svarer: BOA er ingen lukket avdeling

Det jeg ønsker å poengtere, er at når enkelte politikere ikke nøler med å hive seg på en, etter min mening, unyansert debatt om selve tjenestetilbudet, gir det et bilde til den øvrige befolkningen av en dysfunksjonell tjeneste. En tjeneste som er i en tilnærmet eksistensiell krise tilsynelatende på linje med tilstander tiår før ansvarsreformen.

Det er fra den øvrige befolkningen vi skal rekruttere våre fremtidige medarbeidere. Dette mulige omdømmetapet bekymrer meg voldsomt!

BOA i Trondheim teller over 1000 ansatte i arbeid for rundt 700 personer med utviklingshemming, hvorav i overkant 400 har såkalt heldøgns omsorgsvedtak. I en så stor organisasjon er det ikke til å unngå at det gjøres feil fra tid til annen.

Jeg vil på ingen måte hevde at tjenestetilbudet til utviklingshemmede er godt nok, vi har utviklingspotensial og kan alltid bli bedre, for all del! Men vi gjør så godt vi kan, og vi er åpne på at vi sliter med å holde oss innenfor tildelt ramme. Som avdelingsleder er dette frustrerende. Holder man ikke budsjett, må andre spare inn. Det være seg eldreomsorg, barnevern, skole, rus/psykiatri, eller hjemmetjenester. Jeg tror Granåsen er fredet, men ramma er som den er. Spørsmålet, og utfordringen, handler om det er samsvar mellom forventningene og det vi faktisk klarer å levere.

Jeg skulle også ønske at politikere som uttaler seg på bakgrunn av spissformulerte medieoppslag, hadde tatt seg bryet med å innhente informasjon fra egen administrasjon før man velger å skyte fra hofta. Vi tåler kritikk, og kritikk er bra, men da må det være basert på en helhet.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

LES OGSÅ: Ærlig talt, mellomleder ...

Jeg vil ellers oppfordre leseren til å oppdatere seg på utviklingshemmedes historie. Det har skjedd enormt mye bare i løpet av de siste 40 årene. Men vi er ikke i mål. Jeg vil derfor oppfordre pårørende, fagpersonell, fagforeninger og politikere til fortsatt å være pådrivere for utvikling av samfunnets holdning og behandling av utviklingshemmede generelt. Jeg insisterer på at vi alle må bidra til at vi behandler og inkluderer mennesker med utviklingshemming som likeverdige individer.

Jeg ønsker med dette å invitere interesserte media, og interesserte politikere, til allmenn opplysning ved å søke kunnskap, innsikt og forståelse for hva en vernepleier, en ergoterapeut, en sykepleier, en helsefagarbeider eller en assistent gjør i yrkesutøvelsen sin i tjeneste for utviklingshemmede. Jeg inviterer med dette «gravejournalister» til både opplæring, observasjon og direkte tjenesteyting, for å få et innblikk i yrket, selvfølgelig i overensstemmelse og samarbeid med pårørende. Vi har ingenting å skjule.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!


På forsiden nå