På tide å fjerne skammen, de pårørende har det tungt nok

I åtte år har jeg jobbet som veileder for pårørende til rusavhengige og psykisk syke. Jeg har ennå til gode å møte en forelder som ikke klandrer seg selv for at en sønn eller datter har blitt rusavhengige.

Saken oppdateres.

Det er ikke en oppskrift av vold, overgrep og manglende omsorg alene som avgjør om en person blir rusavhengig. Det er dog en oppskrift på et skamfullt, trist og sykt liv som pårørende å bli beskyldt for ens barns rusavhengighet.

Nylig lanserte regjeringen ny rusreform. Hovedtrekkene er blant annet at rusavhengige ikke skal straffes, men hjelpes. Det er bra! Som veileder for pårørende til rusavhengige tar jeg sterk avstand fra medieoppslagene der det nærmest konkluderes med at «hovedregelen er at rusavhengige ofte er utsatt for store overgrep, vold, manglende omsorg i barne- og ungdomsårene».

Ja, det er sikkert slik i svært mange tilfeller, men det slike utsagn sier, er at de pårørende – foreldre, søsken, besteforeldre, barn og venner – ikke har gjort sitt for å gi en rusavhengig de forutsetningen en må ha for å skape seg et godt liv. I tillegg bringer slik utsagn skam og stigmatisering av pårørende, som har en tøff nok hverdag fra før om de ikke også skal bære denne byrden.

LES OGSÅ: Rusreformen vil ikke hjelpe de man ønsker å hjelpe

LES OGSÅ: Endelig en rusreform som ser enkeltmennesket bedre

I åtte år har jeg jobbet som veileder for pårørende til rusavhengige og psykisk syke. Jeg har ennå til gode å møte en forelder som ikke klandrer seg selv for at en sønn eller datter har blitt rusavhengige. Vi bruker time etter time på å veilede pårørende med å plassere ansvar og skyld. Så om ikke det er nok at de sliter med sterk skyldfølelse, går bekymringene deres ut over daglig fungering og egen helse. I motsetning til andre, kan ikke pårørende snakke om det med kolleger i lunsjen, eller med naboen. Frykten og skammen for at noen skal få vite er stor.

Et stort flertall blir syke og langtidssykemeldte, gjennom et liv med angst, tvil, og ellers svekkede levekår. Blant annet melder 80 prosent om nedstemthet, 72 prosent om søvnproblemer, 66 prosent om angst, 65 prosent melder om muskel- og skjelettplager, 53 prosent om hodepine, 44 prosent om mageproblemer og 38 prosent melder om problemer med bryst, pust og hjerte. Så hvorfor gjemmes de pårørende bort, og i ekstreme tilfeller blir ilagt skylden for hvorfor noen er rusavhengige eller ikke?

LES OGSÅ: Har du forstått det riktig hvis du nå tror at bruk av narkotika blir lovlig?

Det er slik jeg leser medieoppslagene nå – som et angrep på alle de pårørende som sliter og har slitt med dårlig samvittighet for sine barn i flere tiår. De samme foreldrene som nå gransker både svangerskapet, og barnets oppvekst for å finne årsaken til hvorfor akkurat mitt barn ble avhengig av rus. Forrige ukes medieoppslag er ikke de eneste av sitt slag. Denne fremstillingen av rusavhengiges oppvekstvilkår har vi hørt om lenge. Det er også det som ofte møter de pårørende når de kontakter hjelpeapparatene.

De pårørende føler at de ble beskyldt for å ha brakt fram et barn inn i den største elendigheten. Vi kan ikke tenke så snevert om hvorfor noen blir avhengig av rus. Som Reidar Hole skrev i sin bok, «Forebygging og behandling av rusproblemer», så har rusmiddelavhengighet biologiske, psykologiske og sosiale årsaker, og det er på høy tid at alle årsakene får like mye oppmerksomhet.

Jeg har 20 års arbeidserfaring fra kommunalt barnevern, og i løpet av disse årene har jeg møtt et hundretalls av de barna Bent Høie beskriver som blir rusmiddelmisbrukere. De med de dårligste bio-psyko-sosiale forutsetningene får ofte et problematisk voksenliv, men slett ikke alle! Det betyr dog ikke at de som opplever en slik oppvekst ikke, får skader av det. Vi som jobber med pårørende, møter flotte mennesker som gransker hjerte og sjel for å finne årsaken til hvorfor det gikk så galt med deres dyrebare barn.

Pårørende kommer fra alle samfunnslag. Verken doktorgrad eller høye lønninger er et vern for at ens barn ikke blir rusmiddelavhengig. De tør ikke fortelle familie og venner om hva de står i og hva de strever med. De står så alene, og slik er det fortsatt i 2021! Da må vi alle begynne å forstå at det er ingen som ønsker sitt barn et så tragisk liv, og at vi i all hovedsak gjør det vi kan for at barna våre skal ha det godt.

Pårørende fortjener ros og støtte for den situasjonen de håndterer så godt de kan. Rusavhengighet er en epidemi som varer et helt liv – det finnes ingen vaksine mot denne sykdommen! Men vi kan fjerne skammen og stigmatiseringen, slik at de påførende hvert fall kan slippe den børa. Den de bærer er allerede mer en tung nok.

Følg Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå