Fra redaksjonelt ubehag til sjefredaksjonell skuffelse

Faksimile av annonse på trykk i Adresseavisen 20. mars 2021.  

Saken oppdateres.

På mange måter er ubehag lettere å tåle enn skuffelse. Lørdag 20. mars følte jeg et ubehag av å lese annonsen «PRIDE-ideologien: En kulturrevolusjon?», og jeg skrev innlegget «Kjærlighet i transfobiens tid» som ble publisert i Adresseavisen. Onsdag 24. mars har sjefredaktør i Adresseavisen, Kirsti Husby, viet innlegget mitt spalteplass. Etter å ha lest responsen hennes, sitter jeg igjen med en skuffelse.

Jeg etterspør i innlegget mitt en åpenhet fra avisa, som er en av Norges største, om hvilke vurderinger som ble gjort før publiseringen av annonsen nevnt over. Husby avfeier spørsmålene mine med at annonsen ble gått gjennom av redaksjonen, og at teksten var godt innenfor Vær varsom-plakaten. Husby og jeg er nok grunnleggende enige om verdien av ytringsfriheten, og hvordan denne er en viktig bærebjelke i et fungerende demokrati. Likevel er det uheldig å gjemme seg bak lover og regler når man blir bedt om å vise verdiene sine. Å ikke svare på spørsmål, er også kommunikasjon. Denne gangen er stillheten en feig stillhet.

Husby skriver at vi må tåle at ytringer oppleves som ubehagelige og krenkende. I denne sammenhengen er dette en bagatellisering. Når summen av ytringer om kjønn og LHBTQI gir oss et samfunn som oppleves som transfobisk av en 17 år gammel ungdom, så er det ikke lenger snakk om ubehag og krenkelse. Når homofile, lesbiske og transpersoner blir mobbet, utsatt for vold og går med selvmordstanker fordi hen ikke tør være den hen er, så er det ikke lenger ubehagelig eller krenkende.

Når de samme folkene, som er helt vanlige folk, blir så stigmatisert at de enten må tåle å være den de er eller bli usynlige, så er det ikke lenger ubehagelig eller krenkende. Jeg vet at jeg som cismann (samsvar mellom tildelt kjønn og opplevd kjønn i dag) ikke kan være talsperson for transpersoner, og jeg vet at ikke alle transpersoner har lignende opplevelser som dem jeg nevner over. Jeg håper likevel at det kan føles som en støtte at en cismann blir forbanna over hvor unnvikende sjefredaktøren av en av Norges største aviser er, når det kommer til å være åpen og transparent.

Det hadde vært fint for marginaliserte personer om en av Norges største aviser kunne vise oss verdiene sine, og ikke gjemme seg bak ytringsfriheten. Det er ingen som ønsker å nekte Adresseavisen å trykke annonser. Det er heller ingen som vil nekte Adresseavisen større åpenhet om verdiene sine.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå