Kulturlandskapet er den glemte klimafaktoren

At dagens klimaregnskap ikke inkluderer andre klimaeffekter ved landbruket, hører du sjelden om. Kanskje ikke så rart. Ku-rap gir litt spenstigere overskrifter, skriver melkebonden fra Oppdal.  Foto: Privat

Saken oppdateres.

Nå du kjører forbi åkre og gjennom snøkledte beitearealer i Oppdal på vei til hytta di, tenker du kanskje at her var det vakkert. Norsk kulturlandskap, holdt i hevd av bonden, er jo det. Det er Norge, slik vi liker å vise det fram til turister. Slik vi liker å oppleve det sjøl.

LES OGSÅ: Vil regjeringen sentralisere norsk landbruk mot 2030?

Men slår det deg at dette kulturlandskapet også er en glemt klimafaktor? At åpne landskap har bidratt til å gjøre kloden litt kjøligere til alle tider? Ikke det? Ikke så rart kanskje. Når landbruket – og jeg som én av TINEs 9000 melkebønder fra nord til sør, trekkes inn i debatten rundt bærekraft og klima, handler det stort sett om biologiske utslipp fra drøvtyggere. Metan fra ku og sau. Men at dagens klimaregnskap ikke inkluderer andre klimaeffekter ved landbruket, hører du sjelden om. Kanskje ikke så rart. Ku-rap gir litt spenstigere overskrifter.

LES OGSÅ: Jordbruket skjermes i ny klimaplan

Men hva med albedo? Hvem er det, spør du kanskje? Ikke så rart. Jeg måtte slå opp ordet sjøl første gangen jeg hørte om det. Albedoeffekten handler om jordas evne til å reflektere sollys. Forskningsmiljøene anslår at åpne landskap med snø – slik vi har på denne tiden av året, reflekterer mellom 60 og 90 prosent av sollyset. Når mer av sollyset blir sendt tilbake, blir kloden litt kaldere. Og selv på sommeren kan åpne grasarealer reflektere 15–25 prosent av sollyset. Asfalt og hav derimot, reflekterer knapt noe. Da absorberes varmen fra solstrålene.

Men i Norge har vi et problem. 160 000 norske gårder er lagt ned siden 1960 – over 25 000 siden årtusenskiftet. Utmarksbeite brukes i mindre grad. Ved inngangen til 1900-tallet hadde vi 100 000 støler. Nå har vi rundt 1000 igjen. Sakte, men sikkert, gror deler av Norge igjen. Det skader det biologiske mangfoldet, og det hjelper ikke klimaet vårt. Sagt med andre ord: Jo mer kratt og vegetasjon som tar over tidligere brukte landbruks- og beitearealer, jo mindre sollys blir reflektert. Og da har jeg ikke snakket om beitearealenes evne til å binde karbon. Når beitedyr napper og drar i gress på beite, dannes dype rotsystemer som øker jordas opptak av karbon. Det er klimasmart.

LES OGSÅ: Tro det eller ei, men de trives faktisk i jobben

Verken solrefleksjon eller karbonbinding i jord er med i utslippsregnskapet for landbruket. Jeg som melkebonde i TINE, kan heller ikke legge det inn i den digitale klimakalkulatoren. Den jeg nå kan bruke for å regne på utslippet fra min produksjon. Det forskes heldigvis på disse glemte klimafaktorene, men kanskje ikke nok?
Kanskje er det lettere å holde liv i historien om kua og drøvtyggeren som et problem. Litt rart, forresten. Før 2. verdenskrig hadde vi nesten 900 000 melkekyr i Norge. Nå har vi 200 000. Metanutslippene fra den norske melkekua er redusert med nærmer 160 prosent i samme tidsrom (professor Harald Volden, NMBU). Selv uten de glemte klimafaktorene, har utslippene fra landbruket gått ned med seks prosent siden 1990, men utslippene fra olje- og gassutvinning har gått opp med 71 prosent. Bare sånn til opplysning.

Men snart er det påske. Ta deg en velfortjent pause på hytta og i skiløypa. Og på vei oppover det snøkledte dalføre, forbi gården min i Oppdal kan du jo tenke litt på solrefleksjon. Og beitedyr. Og norsk matproduksjon som gir deg utsikten. God påske!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe


På forsiden nå