Hyttelivet betyr mer for både distrikter og byer!

Den humankapitalen som hyttefolket utgjør bør samtidig i mye større grad dras inn i hyttekommunenes utviklingsarbeid og kommuneplaner, skriver innleggsforfatteren.  Foto: Sara Johannessen Meek

Saken oppdateres.

Det er påske og hundretusener av nordmenn forflytter seg til sitt «andre hjem», hytta. Pandemien og «hytteforbudet» i fjorårets påske har fått frem betydningen av det særnorske hyttefenomenet for mange nordmenn. Debatten om bærekraftig hyttebygging har forsterket seg de senere årene – og det trengs et mer helhetlig samfunnsperspektiv enn det som hittil har vært fremherskende. Særlig viktig er det at kommunene er de som kjenner sitt nærområde og dettes bærekraft best og som derfor er best til å vurdere lokalisering og dimensjonering av hytteutbygging ut fra helhetlige interesseavveininger.

LES OGSÅ: Vil du dele hytte med Hansen på Tiller?

Før pandemien var debatten om hyttepolitikk preget av naturvernmiljøer som tar til orde for reduksjon eller stopp i hyttebygging i form av statlige planretningslinjer. Argumentene har vært «nedbygging av verdifull natur» og transportforurensing. Det har også vært fremstilt som ren luksus å ha sekundærbolig utenfor byen, og man har forsøkt å myteforklare den verdiskapingen som hyttefenomenet beviselig gir rundt i Distrikts-Norge, så vel på fjellet som langs kysten.

LES OGSÅ: Hyttekommunene har seg selv å takke

Fotavtrykket til Norges nesten 500 000 hytter dekker 0,14 prosent – 1,4 tusendeler – av Norges fastland. Det norske hyttelivet har åpenbare positive samfunnsmessige konsekvenser både lokalt og nasjonalt, langt ut over det næringsmessige og økonomiske. Hytteutbygging er for mange utmarkskommuner en grunnpilar for bosetting og utvikling. Menon Economics beskrev i en rapport desember 2018 økonomiske ringvirkninger og betydning av hytteaktivitet i Ringsaker-fjellet; hele 2 milliarder kroner årlig i verdiskaping. Østlandsforskning kom i oktober 2019 med rapporten «Fritidsboliger som vekstimpuls i fjellområdet» og jobber nå i lys av koronakrisen med «bortfallsforskning.

Det særnorske hyttefenomenet er mange steder å regne for en av de viktigste motkrefter til avfolking og attgroing – to av Norges største samfunnsutfordringer. Det må man også i politikken ta inn over seg. I mange av landets distriktskommuner er folketallsutviklingen negativ og befolkningen aldrende. Men i ferier, helger og stadig mer også i midtuken mangedobles folketallet eller – mer korrekt – brukertallet i distriktene. Deltidsinnbyggerne er aktive, ressurssterke forbrukere og deltagere i lokalsamfunnene med et ekte hjerte for utvikling av lokalmiljøet.

LES OGSÅ: Her selges hyttetomter for over 50 millioner

For lokale håndverks- og anleggsbedrifter, for lokale gårdbrukeres tilleggsnæring som brøyting, vedsalg og annen serviceyting, for lokal handel og service er hytteeierne avgjørende viktige som inntekts- og eksistensgrunnlag. Hyttefolket utgjør et svært viktig bidrag til driftsgrunnlaget for de tjenester som tilbys både lokalbefolkning og ikke minst norske og utenlandske turister, som kun er kortvarig innom på besøk. Noen av disse er de samme som stadig proklamerer at hytteutbygging ikke genererer annet enn ødelagt natur og raske penger.

Ved sin blotte tilstedeværelse som utenbygds personer gir hyttefolket positive impulser lokalt og er også i så måte et viktig bidrag til levende bygder – land og by bindes sammen på en flott måte som gjør det attraktivt å bo på fjellet. Hyttelivet bidrar til å fremme gjensidig forståelse og kunnskapsdeling – også om naturmangfold og bærekraftig bruk av naturen – mellom by og distrikt.

LES OGSÅ: Det er tid for mer bærekraftig hyttebygging

Dersom bare halvparten av norske hytteeiere i stedet hadde kjøpt seg fritidsbolig i utlandet, kan man raskt tenke seg hvordan dette hadde slått ut på bruk av bil og fly i klimaregnskapet. De viktige positive ringvirkninger av hytteutbygging er underkommunisert. Det samme er de utfordringer som reiser seg og som må løse, men ikke med statlige føringer mot og stopp i hyttebygging. I arealplanprosesser sorterer hytteutbygging ofte under «andre samfunnsinteresser” og som en motsats til «viktige nasjonale føringer mot nedbygging av natur»; det er for snevert.

I mange distriktskommuner er det to, tre, helt opp til fem ganger så mange hytter enn fastboliger og gjennomsnittlig brukertall pr. hytte er betydelig større enn per fastbolig. Hyttene ligger gjennomsnittlig 1–4 timer unna eierens fastbolig i byen, har høy standard og brukes stadig mer som deltidsbolig. Forskere snakker om flerhushjemmet, og deltidsinnbyggere i distriktene. Allikevel – hyttefolket teller ikke med. Hvordan hyttelivet bidrar positivt til levende bygder og motvirker ødelegging av norske distrikter – til forskjell fra blant annet Sverige – men også at det er utfordringer som må løses, har altfor lenge gått under den politiske radaren.

Statlige planretningslinjer for hyttebygging i fjellet og langs kysten er et villspor som regjeringen bør holde seg unna dersom man mener noe med styrking av lokaldemokratiet. Derimot burde man se på utfordringene rundt lokalisering, dimensjonering og finansiering av lovpålagt offentlig tjenesteproduksjon og infrastruktur som hyttefenomenet gir.

Helse- og beredskapstjenester, men også stadig mer annen tjenesteproduksjon og infrastruktur, må innrettes etter hvordan nordmenn faktisk lever sine liv. Den humankapitalen som hyttefolket utgjør bør samtidig i mye større grad dras inn i hyttekommunenes utviklingsarbeid og kommuneplaner. Behovet for en nasjonal hyttepolitikk tvinger seg frem – til beste for kommunens innbyggere, deltidsinnbyggere og til syvende og sist – hele Norge!

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook

På forsiden nå