Gjelder ikke barnekonvensjonen for enslige mindreårige?

Det gjør inntrykk å møte unge mennesker som søkte beskyttelse og trygghet i Norge, men som etter mange års venting har mistet framtidshåpet, skriver innleggsforfatterne.  Foto: Stein Bjørge

Saken oppdateres.

Barn som flykter alene til Norge er i en svært sårbar situasjon. De har rett på omsorg og beskyttelse, men hvis de er mellom 15 og 18 år, møtes de av et helt annet system enn andre barn i Norge som er uten omsorgspersoner. Vår grense til resten av Europa er i dag så godt som stengt for mennesker som søker beskyttelse. Dette skyldes ikke først og fremst koronasituasjonen. For flyktninger har grensene i praksis vært stengt lenge.

Dette rammer alle som har behov for beskyttelse fra krig og forfølgelse, men i særdeleshet barn og unge som flykter alene. Som mindreårige uten omsorgspersoner skal de være beskyttet av både FNs barnekonvensjon og av flyktningkonvensjonen. Norge har forpliktet seg til å følge begge disse konvensjonene, men innstramminger i regelverket de siste årene har ført til at mange enslige mindreårige som tidligere ville fått beskyttelse, kun har fått begrenset eller midlertidig opphold.

LES OGSÅ: En trygg oppvekst i Trondheim?

Det er UDI og ikke barnevernet som har ansvaret for enslige mindreårige asylsøkere mellom 15–18 år. Det fører til at hardt prøvede ungdommer forventes å klare seg selv den dagen de fyller 18 år og flyttes over til voksenmottak. Ifølge barnekonvensjonen skal hensynet til barnets beste være et grunnleggende hensyn i alle saker som berører barn. En beslutning om hva som er best for det enkelte barnet forutsetter en omfattende vurdering av barnets situasjon, og hva som vil være en varig løsning. Da er det ikke tilstrekkelig å vurdere hva som er til barnets beste frem til barnet fyller 18 år – vi har en plikt til å vurdere både beskyttelses- og utviklingsbehov etter fylte 18 år.

LES OGSÅ: Dømt for å gi papirløse jobb

På norske asylmottak bor det nå 29 unge asylsøkere som kom til Norge som enslige mindreårige. De er av ulike grunner fortsatt i mottakssystemet. Noen av dem mistet sin beskyttelse da de fylte 18 år fordi deres oppholdsgrunnlag bare gjaldt så lenge de var mindreårige. Etter gjeldende regler skal de da returneres til det hjemlandet – et hjemland de har flyktet fra på grunn av krig og forfølgelse. Frykt for hva som vil møte dem i hjemlandet, gjør at mange nekter å dra, og hvis de ikke reiser frivillig, vil mange land avvise dem. De blir «ureturnerbare».

Andre har begrenset oppholdstillatelse grunnet tvil om deres identitet. De har rett til å oppholde seg i Norge, men må framskaffe det som omtales som «gyldig ID» – i praksis pass. Å skaffe pass vil si å oppsøke ambassaden til det hjemlandet du har flyktet fra. Det sier seg selv at dette kan by på problemer – både praktisk, økonomisk og ikke minst politisk. En tredje gruppe er de som fortsatt har sin sak til behandling i systemet. Det de har til felles er at de kom til Norge som mindreårig og har bodd på mottak i mange år.

LES OGSÅ: LEDER: Ureturnerbare asylsøkere bør få jobbe

Som en del av Redd Barnas prosjekt «18 år – og helt på egen hånd?», har forskere ved NTNU Samfunnsforskning intervjuet mange av dem som kom til Norge som enslige mindreårige, men fortsatt bor på asylmottak. Tross stor innsats fra ansatte og lokalbefolkning tegnes det et dystert bilde. Det gjør inntrykk å møte unge mennesker som søkte beskyttelse og trygghet i Norge, men som etter mange års venting har mistet framtidshåpet.

De sliter psykisk. Mange har selvmordstanker. De gjenopplever traumatiske hendelser fra forfølgelse og flukt. Et uavklart oppholdsgrunnlag gjør at de har måttet slutte på skolen, og uten det som betraktes som gyldig ID, har de heller ingen mulighet til å søke arbeid. De lever på et beløp som ligger langt under fattigdomsgrensen i Norge.

LES HER: Syriske Bayan (19) var for gammel for familiegjenforening – flyktet alene til Trondheim

Tall fra UDI viser at antallet tidligere enslige mindreårige som fortsatt bor på mottak, er mer enn halvert siden NTNU Samfunnsforskning gjennomførte intervjuer med målgruppa våren 2020. Dette skyldes ikke i første rekke endring i oppholdsstatus, men at mange har gitt opp å få opphold i Norge og derfor har forlatt mottaket. Den tiden de har ventet i Norge kommer på toppen av de psykiske belastningene krig, forfølgelse og flukt har medført.

En del av dem som har forlatt mottaket, er nå gruppa «papirløse» i Norge. De er uten noe fast sted å bo og må livnære seg av tilfeldig arbeid. I praksis betyr det at de må jobbe svart eller skaffe inntekt gjennom andre former for kriminalitet. Andre har reist videre til andre europeiske land og fått beskyttelse der. Det er et sterkt signal når land som Frankrike og Tyskland innvilger asyl til personer som har fått avslag på asylsøknaden i Norge. I dag vurderes Norge som et av de europeiske landene det er vanskeligst å få beskyttelse i, noe også FN har påpekt.

Mottaksansatte, helsearbeidere og frivillige uttrykker en økende bekymring for dem som mister sin beskyttelse når de fyller 18 år. Dette er unge mennesker som kom hit som barn, men som enten kun har fått midlertidig opphold frem til fylte 18 år, har endelig avslag, men ikke kan returneres, eller har en pågående klagesak. Når andre barn i Norge er uten omsorgspersoner, trer barnevernlovens bestemmelser inn. Enslige mindreårige burde ha en like selvfølgelig rett til omsorg og beskyttelse som andre barn. Slik er det ikke i dag. Det fattes ikke barnevernstiltak, noe som også gjør at de mister retten til ettervern.

Det er vanskelig å forstå at de beslutningene som blir tatt overfor denne gruppa, er begrunnet i hensynet til barnets beste. Tvert imot ser vi en praksis der innvandringsregulerende hensyn går foran. Det finnes løsninger, men det mangler politisk vilje. Omsorgsansvaret for alle enslige mindreårige må overføres til barnevernet, slik at det juridiske ansvaret blir hjemlet i barnevernloven, og de må gis rett til ettervern. Bruken av begrensede oppholdstillatelser må reduseres og muligheten for at tidligere enslige mindreårige kan få opphevet begrensninger i oppholdstillatelsen, må økes.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook

På forsiden nå