Etter pesten

Hvilke erfaringer vil vår tids pandemi bringe oss, og hvordan vil vi at de skal påvirke den fremtidige utviklingen? Spør innleggsforfetteren.   Foto: Illustrasjonen er fra «Dance Macabre» (1493) av Michael Wolgemut, fra Nurenberg Krøniken

Saken oppdateres.

I disse kronatider ser man at det blir trukket sammenligninger mellom Svartedauden (ca. 200 000 døde i Norge) og dagens pandemi (649 døde i Norge medio mars). Denne problematiske sammenligningen reiser et nærliggende spørsmål: Kan innsikt i fortidens helseforhold kaste lys over vår egen tids pandemihåndtering og konsekvenser for den fortsatte samfunnsutviklingen?

LES OGSÅ: Pest eller korona?

En av de viktigste forskjellene handler om at i Svartedaudens tid (midten på 1300-tallet) fantes det ikke noe samordnet, felles helsevesen, fordi forestillingene om sykdom og helse var grunnet i et personlig forhold mellom Gud og menneske, og var følgelig ikke et ansvar som det offentlige kunne, eller ville, ta. En hovedsak for det NFR-finansierte prosjektet «Medieval urban health: From individual to public responsibility», som ledes av NTNU Vitenskapsmuseet, Institutt for Arkeologi og Kulturhistorie, har blant annet vært å undersøke hvorvidt det ble gjennomført offentlige tiltak i middelalderens Trondheim for å hindre smittespredning.

På den måten har vi forhåpninger om å få et visst grep om når og under hvilke omstendigheter det kan ha vokst fram en tanke om at de offentlige styremaktene i byen (utenom Kirken) hadde et ansvar for byboernes helsesituasjon. Prosjektet har siden 2017 kartlagt sykdomsforekomst i byen i perioden 1000–1600 e.Kr. og sett det i lys av endringer det fysiske bymiljøet, ernæringstilgang, klimaforhold og mobilitet ved å bruke arkeologiske, skriftlige og biologisk kildemateriale, blant annet gjennom å ta DNA- og stabile isotopprøver av skjelettmateriale fra tre kirkegårder i byen. Resultatene så langt har ført til en grunnleggende ny innsikt om blant annet forekomster av infeksjonssykdommer i middelalderens Trondheim.

LES OGSÅ: Pokker ta deg, pest

Viktigere enn dette har vært å undersøke om sykdomsutviklingen i byen generelt førte til vesentlige endringer i praksiser omkring ivaretagelse av privat helse og sykdomsbekjempelse, og om en gjennom smitteverntiltak i byrommet (f.eks. gjennom avfallsforvaltning, tilrettelegging av vanntilførsel, renhold i det offentlige rommet, drenering av overflatevann etc.) kan få et innblikk i hvorvidt byens autoriteter, det vil si byråd og kongen, lanserte tiltak som var med på å forbedre det fysiske bymiljøet og dermed legge forberedende til rette for redusert smittespredning.

Foruten forekomster av lunge- og byllepest, var folk i middelalderens Trondheim hjemsøkt av infeksjonssykdommer som lepra, tuberkulose, tyfoid feber C og andre salmonellainfeksjoner. Fra andre undersøkelser av samtidige europeiske byer vet vi at bl.a. kopper, difteri og meslinger også var utbredt. For å forstå middelalderens kamp mot epidemisk smitte/sykdom, må en legge til grunn at datidens sykdomsforståelse i utgangspunktet ikke gjorde det åpenbart å gjennomføre offentlige tiltak for å forebygge smitte, slik vårt kunnskapsbaserte helsevesen har som mål.

LES OGSÅ: Familieliv etter pesten

Hvordan kom vi så dit vi er i dag? Helse- og sosialhistorikere har lenge ment at middelalderbyenes styringsorgan verken hadde interesse, økonomi eller et erkjent ansvar for sykdomsbekjempelse. Men nyere forskning viser at dette ikke er tilfelle, og vi mener grunnene kan være disse: Svartedauden ble etterfulgt av en lang rekke pestutbrudd som på forskjellig vis sterkt utfordret tidens religiøse og verdslig praksis på håndtering av sykdom og smitte: Siden Gud ikke bønnhørte de stadig hjemsøkte byene for tilbakevendende pestutbrudd, led datidens religiøse autoritet, Kirken i Roma, etter hvert et betydelig tillitstap med skjebnesvangre konsekvenser på sikt.

Dette ser ut til å ha gitt næring til en økende interesse for en lenge kjent medisinsk teori arvet fra antikken, nemlig at dårlig lukt inneholdt et sykdomsfremkallende stoff, «miasma». Under visse astrologiske omstendigheter kunne miasmer føre til alvorlige utbrudd av pest og andre smittsomme sykdommer. Miasmer oppsto erfaringsmessig i råtnende avfall, døde dyr, og infisert vann som hopet seg opp i offentlige og private rom. Med forestillingen om miasmenes betydning for epidemiutbrudd begynte byens ledere å investere kapital og praktiske tiltak for å hindre miasmene i å true folkehelsen i byene. Alt som luktet, måtte bekjempes, og hygienen i det offentlige rommet ble med ulike tiltak vesentlig forbedret.

Svartedauden utilsiktede ettervirkninger ble dermed like historisk avgjørende som selve pestutbruddet: En rekke daglige praksisendringer i senmiddelalderen og tidlig nytid la grunnen for en langsiktig samfunnsutvikling der forestillingen om et offentlig folkehelse vokste frem som et politisk ideal og strategi. Hvilke erfaringer vil vår tids pandemi bringe oss, og hvordan vil vi at de skal påvirke den fremtidige utviklingen?

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

Begravelser på en kirkegård fra middelalderen under Sparebank 1 MidtNorges bygg i Søndre gt. 
        
            (Foto: Riksantikvarens utgravningskontor.)

Begravelser på en kirkegård fra middelalderen under Sparebank 1 MidtNorges bygg i Søndre gt.  Foto: Riksantikvarens utgravningskontor.

På forsiden nå