Når uendelig kjærlighet og raushet skaper berøringsangst

Nå som det er gått flere år, opplever jeg at «generasjon Utøya» etterspør et rom for sinne – og kanskje også hat – følelser som ble dempet ned i den første tiden etter angrepene. Det må vi forstå, akseptere og gi rom for. Bildet er fra Utvik camping, ni dager etter terrorangrepet 22. juli 2011.   Foto: Kristin Svorte

Saken oppdateres.

At tiden leger alle sår, har en viss sannhet i seg. Men etter 22. juli er det sår som ikke vil gro. Sofie Rosten Løvdal og «generasjon Utøya» har reist en debatt det er viktig og riktig å ta offentlig. Igjen tar de en belastning på vegne av fellesskapet. Det er jeg ydmyk, skamfull, men like fullt takknemlig for.

Høyresiden i norsk politikk får stadig høre at vi har berøringsangst for mye, særlig når det handler om 22. juli. Vårt manglende oppgjør med ytre høyre, kampen som skulle ha vært tatt mot dem som beveger seg i det grumsete farvannet mellom høyrepopulisme og høyreekstremisme hevdes å være årsaken. Og hver gang vi konfronteres, svares det med høyresidens eldste våpen: taushet. Da sitter man stille i båten og venter på at stormen skal gå over.

LES SOFIE ROSTEN LØVDAHL: Har vi glemt 22. juli?

LES SVARET FRA GEIRMUND LYKKE: 22. juli - et angrep på mine verdier

Tom Myrvold (H)  Foto: Morten Antonsen

Litt forenklet opplever jeg at det ligger en fundamental verdikonflikt i kjølvannet av terrorhandlingene 22. juli 2011. De som ønsker et oppgjør med ytterliggående holdninger, som de mener omfatter langt flere enn drapsmannen. Argumentet er at dette er holdninger som indirekte nører opp under hatefulle voldshandlinger og dermed må tas på alvor. Primært fremmet fra høyresiden. Andre peker heller på det de ser på som et for mildt oppgjør eller en manglende ansvarliggjøring av myndighetene, fra statsråd og regjering på topp og videre til operasjonelle, underliggende etater. Å utpeke syndebukker løser ingenting i seg selv.

Berøringsangst er ikke et fenomen isolert på høyresiden i norsk politikk. Den finnes i hele det politiske spektrum. Mer betydningsfullt: Den gjennomsyrer vår kultur og historie. Det er nok å nevne behandlingen av krigsseilerne, oljepionerene, den jødiske befolkning, for ikke å glemme det samiske folk historisk sett. Hvorfor tok det så lang tid å innse det åpenbare og be om unnskyldning? Er det noe med vår kollektive vilje og evne til å ta tak i slike vanskelige spørsmål? Jeg har selv ikke svarene, men mener det er sentrale spørsmål å få besvart. For å komme oss videre i alt det vonde med 22. juli. For vondt er det – for mange av oss.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Jens Stoltenberg reagerte på 22. juli med et løfte om større åpenhet. Hans viktigste budskap var at bruken av vold, til tross for at den er traumatisk og til og med dødelig, ikke skal få lov til å forandre det norske samfunnet. Den beste reaksjonen på hendelsen som «forandret alt», var derfor at vi ikke skulle forandre oss i det hele tatt, men forbli akkurat som før. Selv tenkte jeg akkurat som Jens. Midt i de store prøvelsene virket dette fornuftig. I det lange løp kan det ha hatt motsatt effekt, innser jeg.

Tilbakeskuende kritikk kan lett glemme eller overse at der og da, midt i en akutt krise, opplevdes situasjonen ganske annerledes enn i dag – når vi ser tilbake på trygg avstand. Faren for at vi glemmer, særlig de av oss som ikke var direkte involvert, er reell. Det er en fare for at vi ikke tar med oss et forråd av innsikt, erfaringer og klokskap som det kunne være godt å ha når vi møter nye tragedier, eller når vi mange år etter skal fatte hva som egentlig skjedde.

Se panelsamtalen: Renate Tårnes, Sofie Rosten Løvdahl og Hallvard Notaker om det vanskelige oppgjøret etter 22. juli

LES OGSÅ: Røyken har lagt seg i Washington – snart er det vår tur

For hva skjer over tid når «alle» forventes å reagere med kjærlighet og raushet, ikke hat og sinne – hva og hvem går det på bekostning av? Hva med de som ble direkte berørt – enten på grunn av sin politiske tilknytning og overbevisning eller rett og slett som tilfeldige ofre der redningen kom så altfor sent? Nå som det er gått flere år, opplever jeg at «generasjon Utøya» etterspør et rom for sinne – og kanskje også hat – følelser som ble dempet ned i den første tiden etter angrepene. Det må vi forstå, akseptere og gi rom for.

Vi reagerer med avsky på nazisme, fascisme, politisk islam og kommunisme, for å nevne noen. Vi kritiserer det åpent og tydelig og stikker kjepper i hjulene for disse autoritære kreftene. Desto mer berøringsangst som dyrkes rundt disse dårlige ideene, desto større blir selvfølgelig risikoen for at ideene kan slå rot og fortsette veksten. Jeg har i det hele tatt vanskelig for å fatte at vi som samfunn kan ta så lett på dette.

Min egen refleksjon har blitt en brutal påminnelse om hvordan den umiddelbare smerten etter 22. juli-hendelsene ga opphav til en respektfull og varsom form for offentlig samtale. Om, og hvis, tiden er inne for å åpne opp for fortellinger som ikke lar seg plassere i det opprinnelige samlende kjærlighetsbudskapet, kan noe av denne varsomheten likevel være viktig å beholde. Dette så hendelser som rammet og stadig rammer enkeltmennesker på det mest brutale, ikke blir en del av det kortsiktige politiske spillet som ikke bare lufter ut og slipper frem, men som skaper mer uforsonlig sinne, indignasjon og hat.

Med anerkjennelse og respekt til alle som ble rammet 22. juli 2011.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!

På forsiden nå