Bygger vi rulleskibane i Strindamarka, gjøres natur om til park

Omringes skogstier med asfalt og lignende er skogsopplevelse blitt en parkopplevelse; sporer du av stien, så vipps, befinner du deg på grus og asfalt, sskriver Strinda Ap i dette innlegget. Privat 

Saken oppdateres.

Siden vi begynte å føre statistikk på 60-tallet, har fotturer vært friluftsaktiviteten de aller fleste bedriver. Dette gjelder også barn og unge, og andelen har økt. Skiturer derimot har falt i popularitet. Hvis vi skal tilrettelegge for at flere kan stå på ski, bør ikke det være på bekostning av våre gåturmuligheter. Hvert år flytter nærmere 3 000 mennesker til Trondheim. Det trengs mer mark å gå i, ikke mindre. Planene om rulleskibanen i Strindamarka må derfor vike.

LES OGÅ: - De vandaliserer marka vår

Den nye rulleskibanen krysser riktignok ikke de etablerte stier folk flest benytter til sine fotturer. De som er mot banen protesterer ikke i denne gale tro, som tidligere antydet i denne debatten. En protesterer mot at marka i økende grad skal fungere som en park enn som natur.

Selv om vi ofte går de ferdigstilte skogsstier, tilbyr marka også muligheten til å kunne gå egne ruter utenom de allerede eksisterende passasjer. Slik er det ikke i byen eller i byens parker. Den særegne frihetsfølelsen vi nyter i marka, kommer av nettopp dette. Derfor oppleves det som en skuffende frihetsberøvelse når vi trodde vi gikk vår egen rute, men snubler borti atter en utbygd vei. Omringes skogstier med asfalt og lignende er skogsopplevelse blitt en parkopplevelse; sporer du av stien, så vipps, befinner du deg på grus og asfalt.

LES OGSÅ: - Det var et lite trivelig syn på søndagsturen

Ofte har forslaget blitt fremmet som et løft for barn og unge. Men hva med Lohove barnehage, som mister en leirplass og en gapahuk til utbyggingen? En annen gapahuk vil få den foreslåtte parkeringsplassen som nærmeste nabo. Disse plassene brukes daglig av barnehagen, og som kultur- og idrettskomiteen (KIF) skrev i fjor, kommer mange andre skoler og barnehager med buss for å bruke uteområdene. Tapet av disse områdene alene er derfor betydelig for mange unge, men også for de mange barnefamilier som bruker dem. Det er særlig barnefamilien som viker fra stiene. Å opprettholde rom for uorganisert aktivitet er like viktig som for den organiserte idretten. Samtidig ble det tidlig i prosessen slått fast at banen tilbyr, «Ingen åpenbare sambruksmuligheter med andre idretter».

LES OGSÅ: Nei til asfalt i marka

Det har blitt påpekt at skianlegg på motsatt side av byen ligger innenfor rød strek — altså markagrensa. Dette er riktig, men det følger ikke at vi av den grunn burde fortsette praksisen. I økende grad, uansett hvor vi går, er ikke veien bare ferdig tråkka, men også ferdig asfaltert. Hvis forslaget gjennomføres, vil vi ikke bare bli møtt av skogens frodige jord og dens lukter, men også den av stekende asfalt. Og det er ikke naturlyder vi vil høre, men ekkoet av metallpigger og plasthjul som roterer og hamrer mot asfalten. Alt det vi mener å få et avbrekk fra, blir vi slik konfrontert med, selv i naturen, det unike fristed vi er så heldig å besitte, men nå så ivrig bygger ned.

Jo, ski er riktignok svært viktig for oss nordmenn, men det fristed naturen utgjør trumfer selv skisporten. Hvis skituren utgjør nordmannens legeme, utgjør den frie fotturen hennes sjel. La marka stå urørt. Det er bedre at noen må dra til bymarka for å stå på rulleski enn at alle må dra langt av sted for å kunne oppleve den frihet bare naturen kan tilby.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå