Om skjell og sjel

På Stasjonsfjæra i Hommelvik, hvor jeg investerte timer og stykker av litjpi-sjela mi om somrene på jakt etter de fineste ku- og albu- og blå- og tårnsneglskjellene, skriver debattanten.  Foto: Privat

Saken oppdateres.

Her om dagen hørte jeg en filosof på radioen snakke om økosorg; hvordan mennesker opplever sorg etter som landskaper og natur forsvinner. Senere jogger jeg langs fjæra og kjenner hjernevindingene ristes i gang. De henter fram en geysir av minner om hud og sand, barn med krabber og vann i bøtter og spann mens landkrabber babler om vær og vind og dann og vann overvåker fra land, og jeg tenker på skjell og sjel.

LES OGSÅ: Hommelvik stasjonsby – en mislykket visjon

Og på Stasjonsfjæra i Hommelvik, hvor jeg investerte timer og stykker av litjpi-sjela mi om somrene på jakt etter de fineste ku- og albue- og blå- og tårnsneglskjellene. De er gode på bunnen, skjell, jeg løp over jernbanesvillene for å kjøpe is og bugg på butikken, kanskje en liten papirpose med bruspulver og en kjærlighet, «love conquers all». Senere lå jeg på et enkelt pledd og vått håndkle og betraktet solas bane over himmelen, uforstyrret av blokkbebyggelse.

LES OGSÅ: Hommelvik – et knutepunkt for framtida

Nå mener kommunen at kortsiktig profitt, andres profitt, profitten til folk som uansett ikke nyter utsynet mot fjorden syklende gjennom sentrum – at noen få utvalgtes fjordutsikt – er viktigere enn et lite pust mellom to byer, ei lita vik, si sjel. Er innbyggernes meninger av interesse? Er skjellsankinga mi i bølgeskvulpet, der Vikas bebyggelse som i et amfiteater vendte blikket mot scenen, fjorden – uten betydning?

LES OGSÅ: Det jeg reagerer mest på, er at Nye Veier sier E6 ikke blir lagt gjennom Hommelvik

Morfaren min, hedersmannen, pleide å svare på spørsmål om den hullete helsetrøya si med at «å, dette? Det er sjela mi det.» Hvordan ser di sjel ut, Malvik kommune? Er dine skjell gode på bunnen?

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå