Er statlig eierskap nødvendigvis et gode?

Staten evner ofte ikke å foreta gode analyser og vurderinger av risiko og forventet lønnsomhet på egenhånd, skriver Tom Myrvold (H), ordfører i Ørland.  Foto: Emilie Sofie Olsen

Saken oppdateres.

Landets rødgrønne partier ser ut til å ønske seg opptil flere nye statlige selskaper i tiden fremover. Sjansen for at disse partiene blir en del av landets nye regjering og stortingsflertall etter valget i 2021 er reell. Det kanskje vanligste argumentet for at dette er en fornuftig vei å gå, er å vise til suksessen med Statoil i begynnelsen av det norske oljeeventyret. Olje og gass var og er, i motsetning til flere av næringene som mange ønsker å satse på i dag, en åpenbar lønnsom naturressurs. Norsk sokkel ville blitt utbygd uansett, også om staten forholdt seg passiv, riktignok med mindre inntekter til det norske samfunnet.

LES OGSÅ: Ap utfordrer Høyre: Hvilke deler velferden vil dere kutte?

Det er stor forskjell på å kontrollere en i utgangspunktet svært lønnsom og velkjent industri som petroleumsutvinning, og å etablere nye statlige selskaper i næringer med usikker lønnsomhet og teknologi. Derfor er sammenligningen mellom statens engasjement i petroleumsvirksomheten og den satsingen man ønsker i dag, langt fra så relevant som mange vil ha det til.

LES OGSÅ: Dette kjennetegner en god gründer

Når en privat bedrift tar dårlige beslutninger, taper den penger og går til slutt konkurs. Markedet måler og veier selskapet kontinuerlig, og vil reagere negativt om bedriften tar dårlige avgjørelser. Markedsmekanismene er for eksempel en viktig grunn til suksessen vi ser i mange av våre deleide selskaper.

LES OGSÅ: Pengedryss til nyskaping i 2020

Når et statlig selskap tar dårlige beslutninger og taper penger, vil eieren, altså staten, fort hevde at bedriften ikke hadde nok ressurser. Det blir ofte ikke trukket et tilstrekkelig skille mellom politikk og bedriftsstyring. Skulle for eksempel den norske staten etablere et nytt hydrogen- eller mineralselskap, og denne bedriften får store startvansker eller behov for ekstraordinære kapitalinnskytninger underveis, blir det trolig vanskelig for staten å bare legge ned selskapet. Både fordi det ligger politisk prestisje i prosjektet, men i tillegg at store summer av skattebetalernes penger allerede er inne i selskapet.

Vi risikerer altså at slike nye selskaper ender opp med å ligne mer på økonomiske sluk enn tradisjonell forretningsvirksomhet. Staten evner ofte ikke å foreta gode analyser og vurderinger av risiko og forventet lønnsomhet på egen hånd. Det største problemet er at det ikke finnes noen mekanisme – markedet – som kan gjenkjenne feil og dårlig bedriftsstyring.

Etablering av nye statlige selskaper medfører også stor risiko. Det kan bli kostbart for norske skattebetalere, samtidig som det kanskje ikke gir noen reell gevinst i form av arbeidsplasser og verdiskaping. Det kan også føre til feilallokering av ressurser i norsk næringsliv, som vil hemmeverdiskapende virksomhet i både statlig og privat regi.

Statens oppmerksomhet må etter mitt syn heller rettes mot de institusjonelle spilleregler og premiss man velger å legge for markedene, for eksempel på mest mulig effektiv prissetting av utslipp, samt å sørge for forutsigbare og effektive reguleringer av næringsvirksomhet.

I tillegg bør myndigheten være opptatt av å innrette offentlige FoU-bevilgninger slik at det bidrar til å stimulere innovasjon og nyskaping. Mener man at grønn teknologi ikke alltid får den kapitalen som trengs, er det mer treffsikkert og mindre risikabelt å forbedre virkemiddelapparatet.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå