Diskrimineringen har blitt så vanlig at vi ikke ser den  

Sett deg inn i diskrimineringen funksjonshemmede opplever. Fordi den har blitt så vanlig at vi ikke ser den. skriver Marianne Knudsen i dette innlegget.  Foto: Privat

Saken oppdateres.

Nå lanseres en veldig viktig rapport. En rapport som jeg håper at du leser og tar innover deg. Rapporten heter «Fritid for alle - uten fordommer». Den omhandler funksjonshemmede barns likeverdige rett til lek og fritid. Dette er en rapport som har manglet, og en rapport vi trenger. Dette er rapport jeg vet vil skape historie. Ofte blir funksjonshemmede skrevet om, forsket på og omtalt av andre mennesker enn funksjonshemmede selv.

LRD RAPPORTEN HER (ekstern lenke)

LES OGSÅ: Krever mer universell utforming

Denne rapporten er skrevet av en av de dyktigste jeg kjenner. Ei rå funksjonshemma kvinne som heter Martine Eliasson. Det har noe å si. Det betyr noe. Rapporten setter ord på alt det jeg som barn ønsket at folk visste. Man kan trekke mye av de samme parallellene til all diskriminering uavhengig av hvilken minoritet man tilhører, det er bare at funksjonshemmedes likestillingskamp enda henger så langt bak.

Diskrimineringen blir ofte akseptert og begrunnet i menneskelige egenskaper og i omsorg. Diskrimineringen som skjer har blitt så internalisert i oss, så vanlig i samfunnet at den nesten blir usynlig. Derfor er det så viktig at den beskrives, settes ord på og bringes fram i lyset. Slik kan man bli mer bevisst, tilegne seg mer kunnskap og utfordre sine egne fordommer og normer.

LES OGSÅ: Jeg er ikke syk, selv om jeg er funksjonshemmet

Da jeg var barn, tenkte jeg ikke over at jeg opplevde mye diskriminering. Jeg husker hvordan diskriminering kjentes ut. Nesten som en klump, en klump som jeg ikke kunne sette ord på, men som kunne gjøre så innmari vondt. Vondt langt ned i magen. Det å bli diskriminert gjorde at jeg følte meg så innmari liten og samtidig så maktesløs. Fordi om jeg hadde slått meg på kneet, så kunne jeg peke på såret og alle ville forstå hvorfor det gjorde så vondt. Om noen andre i barnehagen hadde sagt noe slemt, så kunne jeg fortelle og alle ville vite hvorfor jeg var sint, vite at det jeg opplevde ikke var greit.

Denne følelsen, denne klumpen i magen, diskrimineringen jeg opplevde som barn var ikke som et sår, iallfall ikke et synlig et. Det var ikke noe folk visste at ikke var ok. I mange tilfeller ble det faktisk helt akseptert og godtatt. Det var helt vanlig. Så vanlig at selv ikke jeg visste hvorfor det gjorde så vondt. Jeg kunne kjenne igjen når følelsen kom, men jeg visste ikke at det ikke skulle være sånn. Da jeg ble behandlet annerledes, skjønte jeg nok at det skjedde fordi jeg var funksjonshemma. Men jeg visste ikke at det ikke handlet om meg. Det handlet ikke om meg de gangene jeg ikke fikk bli med de andre barna på turer, det handlet om den turbussen som ikke var tilgjengelig.

Da alle barna fikk bestemme hvem de skulle sitte med på skoleavslutninga, handlet det aldri om meg da jeg ble vist bort til en egen plass. Det handlet heller ikke om meg da jeg ble nektet adgang til fritidsaktivitetene som var i lokaler med trapp. Det handlet heller ikke om meg da jeg ble fortalt av skolerådgiveren at jeg måtte forberede meg på å sikte litt lavere, eller da vikaren på barneskolen ikke ga meg ordet fordi han var så usikker på hvordan han skulle forholde seg til funksjonshemmede. Men det er det samfunnet forteller.

Les også: Den hatefulle netthumoren

At det å være funksjonshemma er å være feil. For funksjonshemmede barn gjelder andre regler. Merkelapper, stereotypier og mangel på kunnskap. Slik blir man velferdsprosjektet, plassert i boksen «helse og omsorg», og det gjør ofte at man som barn må jobbe hardere for å få lov til å være et barn. Jeg brukte mye av min tid som barn på å ikke være så mye, ikke ta så mye plass, jeg brukte mye av min tid og energi på å tilpasse meg, kompensere og overbevise. Jeg trodde jeg måtte gjøre meg selv mindre for å gjøre ikke-funksjonshemmede mer komfortable. Det er ikke et ansvar et barn skal ta.

Dette er ikke bare eksempler fra mitt eget liv og barndom. Det er et bilde på den systematiske diskrimineringa som mange funksjonshemmede barn kjenner på kroppen i dag. Noens kropp og biologi er aldri et reelt argument for å forskjellsbehandle eller å diskriminere noen. Diskriminering og barrierer er samfunnsskapt. Det er barrierer som er mulig å endre. Det er et system som er mulig å endre. En politikk som er mulig å endre. En tommelfinger regel er å spørre seg selv om man hadde akseptert den samme situasjonen for seg selv eller andre som er ikke-funksjonshemma? Om svare er nei, er det lurt å tenke om igjen.

La oss snu skuta! Et barn er aldri et prosjekt, en kategori eller noe som skal fikses. I dag blir funksjonshemmede på mange måter sett på som mindre mennesker. Et liv som funksjonshemma blir sett på som en tragedie som aller helst må unngås. Funksjonshemmede barn er ikke syke, passive eller svake. Funksjonshemmede barns rett til fritid og lek er viktig! Å få eie definisjonsmakta over seg selv og hvem man ønsker å være, er viktig. Vi kan ikke erstatte barn med «brukere» og rettferdiggjøre diskriminering ved termen «spesielle behov.» Funksjonshemmede barn sine behov er akkurat de samme. Det handler kun om å ha de samme rettighetene og mulighetene til å utøve dem.

Bevisstgjøring er viktig. Ta ansvar, lær opp deg selv. Hver bevisst på dine fordommer, og at du ikke skal handle etter dem. Husk at problemet ikke ligger i individet, det ligger i samfunnet. Ofte så individualiserer vi; «det er ikke et så stort problem», «det angår ikke så mange ...» «Sånn må det jo bare være ...». Slik setter man rammer for en minoritet man selv ikke er en del av.

En ganske stor minoritet, faktisk så mye som 15 prosent av befolkningen. Noe annet vi gjør det er å komplisere; «det er så vanskelig med de funksjonshemmede», «det blir jo så vrient» «...og så kostbart». Og om man blir for vant til å gjøre dette, så beveger man seg fort over til å segregere. Man lager egne løsninger, egne plasser og egne regler. Slik blir ekskludering regelen og ikke unntaket.

I dag er det å engasjere seg i funksjonshemmedes rettighetskamp, at du har hengt deg opp i noe spesielt, eller så må du være funksjonshemma selv. Jeg håper at vi kan bevege oss inn i en tid der rettighetsbruddene og diskrimineringen som funksjonshemmede barn opplever blir anerkjent og er personlig. Ikke bare er personlig for funksjonshemmede selv, men for alle. Fordi ingen er fri før alle er fri.

Jeg tror nok ikke at det er noen som jobber med barn som går inn for å diskriminere, men det holder ikke bare å tenke at du ikke diskriminerer. Du må aktivt jobbe med å bevisstgjøre deg selv. Sette deg inn i diskrimineringen funksjonshemmede opplever. Fordi den har blitt så vanlig at vi ikke ser den. La denne rapporten åpne øynene våre.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook

På forsiden nå