Ja takk til enerom på barn intensiv St. Olav

Er det mulig å kunne få føle litt verdighet og skjerme våre små også, som ufrivillig ligger der, hjelpeløse, som også må forholde seg til alle de fremmede menneskene, lydene og luktene, skriver foreldre med nyfødt på intensiven.  Foto: Privat

Saken oppdateres.

Det er nå ett år siden vi fikk et alvorlig sykt barn, og i løpet av denne tiden har vi ved flere anledninger hatt mange liggedøgn både på nyfødt intensiv og barn intensiv. Vårt barn og vi som foreldre har blitt veldig godt ivaretatt mens vi har vært innlagt, og vi anser oss som svært heldige som har et så flott sykehus som St. Olav med all den kunnskapen og omsorgen så tett på oss.

LES OGSÅ: Da nyfødt intensivavdelingen sto ferdig i 2006, var den ikke utformet for dette

Vi i Norge er veldig privilegerte på mange sett og vis som kan få den hjelpen vi trenger av helsevesenet. Derfor stiller vi oss litt undrende til at det innenfor samme sykehus kan være så stor forskjell på å skulle verne om de syke og deres omsorgspersoner.

Vi fikk et flunkende nytt og flott rom med vår nyfødt i mai i fjor på nyfødt intensiv. Vi foreldre fikk ligge tett ved vårt barn med mulighet til å skyve igjen ei dør mellom vår seng og barnets kuvøse, slik at vi kunne trekke oss tilbake ved prosedyrer som trengte å bli gjennomført uten oss foreldre stående midt oppi. I tillegg hadde vi tilgang på eget privat bad med toalett direkte fra rommet vi lå på. Det var også mulig for de ansatte, ved avløsninger e.l. å åpne døra litt på gløtt til naborommet dersom det skulle være behov for ekstra støtte.

LES OGSÅ: Flere nyfødte barn rammet av hudinfeksjon kort tid etter hjemreise fra sykehus

Dette anså vi bare som veldig positivt og følte absolutt ikke det som sjenerende for vårt privatliv. Selv om det ikke er et ønskelig scenario å bli liggende på nyfødt intensiv med et alvorlig sykt barn, og det midt under en pandemi, så ble ting tilrettelagt for oss så langt det lot seg gjøre slik at oppholdet ble mindre belastende i en slik krisesituasjon.

Noen måneder senere havnet dessverre vårt barn på nytt på intensiven. Denne gang på barn intensiv. Vi ble igjen møtt av fantastisk helsepersonell og fikk god behandling på alle sett og vis. Det vil si med de forutsetningene som lå til rette, med de fasilitetene på en nå litt eldre avdeling. For her er det fremdeles flermannsrom. På intensivrommene kan opptil tre pasienter ligge på ett og samme rom – kun avdelt med tynne papirforheng som ikke engang går fra tak til gulv. Og dette er de mest kritiske pasientene.

LES OGSÅ: Karoline (25) var gravid, og ble alvorlig syk. Ine (2) veide knapt 500 gram da hun ble født

Som foreldre har man hjertet, redselen, følelsene og bekymringene liggende langt utenpå kroppen når man har havnet på intensiven med sitt syke barn, som ble hastet av gårde i ambulanse med blålys. Man er i full beredskap, for hvert eneste minste vink, lyd og mine som barnet ditt lager. Konstant på vakt for om barnet kan miste pusten, pulsen og ser stadig etter tegn på om man faktisk kan miste det mest dyrebare man har i verden.

I vårt tilfelle kan man knapt ense at det ligger et lite barn oppi sykesenga fordi den lille kroppen forsvinner litt bak alt av ledninger, pusterør, tape, plaster, bandasjer og venfloner overalt. Medisinpumper, måleapparater som viser puls, metning av pust m.m. ruver over og ved siden av senga. Og alarmer som går fra disse maskinene, som barnet ditt er koblet til. De piper høyt og ofte. Hele tiden kan det føles som, for de er så oversensitive. Vi skvetter til! Hva. Skjer. Nå?

LES OGSÅ: Kunstig intelligens skal avsløre CP hos babyer

Kroppene til oss som foreldre hopper opp, titter på barnet, ser på skjermen som viser hva pulsen ligger på, hvordan pusten er. Konstant i påvente av om et kriseteam med full bemanning må rushe til senga der vårt barn ligger. Gjentatte falske alarmer på vår side av forhenget. For i neste øyeblikk kan det være at alarmene piper og går på andre siden av forhenget hvor det sitter andre foreldre i full beredskap med hjertet i halsen og følelsene som sniker seg over og under vårt forheng – og omvendt.

Man sitter rygg mot rygg, kun ti-centimeter fra andre omsorgspersoner på hver sin side av dette forhenget som skal gi en avskjerming. Men lydene blir ikke dempet av forhengene. Lyden av barn som stønner av ubehag, som gir uttrykk for at det siste dem kunne ha tenkt seg, er å ligge i den sykesenga, men mye heller ha vært ute og lekt. Det runger høyt i rommet og vi kryper sammen av disse lydene. Og av helsepersonell som snakker sammen, lavmælte om de andre pasientene. Vi ønsker å lukke igjen ørene, for vi har mer enn nok med å håndtere vårt barns sykdom. Det føles invaderende å skulle høre om andre, i tillegg til at dem også hører om vår situasjon. Man føler seg sårbar, avkledd og utstilt.

Vi ber så innstendig om å få vårt ønske oppfylt om å kunne få litt privatliv, i den grad man kan få det i en helseinstitusjon hvor det er så mange aktører involverte i vårt barns sykdom. Å slippe å måtte utlevere seg 24/7 til andre pårørende i en tøff situasjon, som også i tillegg utleverer seg ufrivillig til oss.

Er det mulig å kunne få føle litt verdighet og skjerme våre små også, som ufrivillig ligger der, hjelpeløse, som også må forholde seg til alle de fremmede menneskene, lydene og luktene. Især når ikke alle kanskje engang er i stand til å fortelle verken det ene eller andre om hvordan dem har det og opplever denne situasjonen? Ja, takk til enerom også på barn intensiv!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå