Rolf (96): Jeg kan aldri glemme den handa, for den var så god

Vikaren fra Eritrea spurte: «Hvordan går det med deg, Rolf?» Slike opplevelser er gode å få, skriver 96-åingen.  Foto: Privat

Saken oppdateres.

Jeg er en gammel mann på 96 år. Jeg har leid meg en leilighet på velferdssenteret i Namsos. I denne leiligheten liker jeg meg veldig godt. Den passer meg meget bra. Jeg får bruke rullatoren overalt. Har ei god seng å ligge og sove i. Men jeg må bruke urinflaske for jeg er redd for å gå på toalettet. For jeg er så ofte svimmel. Jeg er redd for å dette i gulvet, det ser ut som gulvet er glad i meg, ettersom det har sånn tiltrekningskraft. Har mine egne møbler, så det er en stor glede for meg.

LES OGSÅ: De er fantastiske mennesker som gjør en jobb for barn som trenger det

Likedan har jeg to hunder som tilhører min sønn. Det er så trivelig å se på dem når bildene av dem som står i seksjonen. Men det er en dør som kan åpnes, og da kommer en i korridoren utenfor. Er det like trivelig der? Det er noen utlendinger der som er vikarer. De har jeg god kontakt med, de er til stor hjelp for meg. Jeg er takknemlig. Det stråler godt av dem, ansiktet er et eneste smil, og det er ekte. Får mye hjelp her. Takk skal dere ha!

Jeg kan fortelle om en opplevelse: Jeg hadde falt i gulvet. Var kanskje bevisstløs en stund. Er ikke helt sikker. Jeg ble bandasjert av en sykepleier og det var fint gjort. Jeg måtte komme meg til senga selv. Mens jeg lå der i store smerter, kom det en ung vikar fra Afghanistan. Hun bøyde seg og spurte: «Har du vondt, Rolf?» Ja, sa jeg. Hun la den lille hånda si på hodet mitt. Jeg kan aldri glemme den hånda, for den var så god.

LES OGSÅ: Svikt i eldreomsorgen i Trondheim

Har opplevd mer av utenlandske vikarer, heldigvis. Likeså en gutt fra Eritrea. Han var mye hos meg. Han kom og spurte: «Hvordan går det med deg, Rolf?» Slike opplevelser er gode å få. Hvorfor ikke norske? Sykepleierne er alle tiders, svarer bestandig greit og hyggelig, og gjør etter avtale. Fine greier.

Så har vi en gruppe som bærer navnet hjelpepleier. Disse har fått tittelen «helsefaglig fagarbeider» eller noe slikt, tror jeg. Jeg undres. En fagarbeider må vel vise seg for pasienten, skal det virke betryggende for oss. Har ikke sett noe til dere mens jeg var syk og hadde store smerter. Denne omsorgen har jeg ikke møtt? Dessverre, når smertene var så store. Hvor er tittelen?

Jeg har arbeidet i 25 år innen helse, og jeg har sett og opplevd mye. Sett mange slags behandlingstilbud. Derfor har jeg opplevd å arbeide sammen med noen som er hjelpepleiere, men som har tilegnet seg flere studier på flere områder. Kanskje er disse tilsvarende med sykepleierens status, men mangler tittelen? Kanskje kommer de lenger ned i rekkene fordi de mangler tittelen? Jeg bøyer meg dypt i støvet, for de rekker så mye lenger. Vi kan høre på pasientene, hva de sier?

Til slutt vil jeg peke på en ting som opptar meg: Er det ikke ønskelig at man er en kristen for dem som arbeider her? Jeg føler det slik. Men en ting vil jeg nevne, at ingen kan rive meg bort fra det. Kan med sikkerhet si at ingen kan rive det bort fra meg. Kan si det med en gang: Det står en åpen himmel for meg. Tenk det!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå