Ti år siden 22. juli: Vi har alle en plikt til å være modige!

- Vi skal delta i tiårsmarkeringen i sommer, og det krever noe fra hver og en av oss. Vi skal gjøre vårt for at det aldri får skje igjen, skriver Ada Arnstad (Sp).  Foto: Privat

Saken oppdateres.

Til sommeren er det ti år siden jeg deltok på min første sommerleir i et politisk ungdomsparti, og tusenvis av ungdommer fra hele landet gjorde det samme. Dette var første gang at mange av deltagerne aldri kom igjen. Det er det ondeste målrettede angrepet mot ungdom i vår nyere historie. Vi kan ikke markere tiårsjubileet for 22. juli uten å anerkjenne at den sammen ondskapen finnes i samfunnet vårt i dag.

LES OGSÅ: Seks elever om 22. juli: Hvorfor tier vi?

Fylkesting og kommunestyrer i Trøndelag har vedtatt å arrangere tiårsmarkeringer i sommer. Markeringer av at dette skjedde mot nasjonen, mot demokratiet, mot Arbeiderpartiet og AUF er noe vi selvsagt bør og skal markere. Terror har ingen farge eller religion, det er en voldelig handling for politiske mål. Men det betyr ikke at terroren 22. juli 2011 ikke hadde farge. Det hadde den, og vi ser fra PSTs trusselvurderinger at de samme kreftene finnes i samfunnet vårt ti år senere.

LES OGSÅ: De har begge store arr etter skytingen på Utøya 22. juli 2011. Men hver på sin måte. Hun som overlevende. Han som far til en ungdom som ble frarøvet livet

Flere har tatt til orde for en ny debatt om 22. juli og håndteringen av hendelsen i norsk offentlighet. Jeg slutter meg til samtlige. Det er riktig tidspunkt for alle som ble berørt av 22. juli til å heve stemmen for verdiene som angrepet og alle menneskene vi mistet den dagen. Vi må ta til motmæle mot alle som fortsatt hyller gjerningsmannen eller truer de overlevende. Hvorfor er det relevant i et samfunn hvor de fleste tar avstand fra terroren på Utøya?

Like etter angrepet sto de store folkemassene som ble samlet i sorg og til støtte i etterkant, gjorde at hele verden så til Norge. Men hva gjorde vi i de mange årene etterpå? Har vi taklet dette riktig som samfunn? Jeg vil svare nei, det gjorde vi ikke. Det var ikke nødvendigvis intensjonen, men heller at vi har snublet. Og vi har feilet.

LES OGSÅ: Debatt: Berøringsangsten rundt 22. juli har befestet seg

Respektfull avstand har nok blitt holdt av flere partier og stemmer i samfunnet med en god intensjon. Men den avstanden har ført til en for stor avstand til dem som ble berørt alene. Et rom hvor ofrene i stor grad selv har svart opp og tatt kampen mot de høyreekstreme bevegelsene i landet vårt. Men jeg vet hvor viktig det egentlig er. Jeg har sett konsekvensen av vår respektfulle avstand til 22. juli, de pårørende, de overlevende og AUF. Det er ikke pent.

Ta dette eksempelet: Min venn som overlevde, kan fortelle hvor lett hun kan finne nettsider hvor bilder av skuddskadene hennes brukes for å forklare at terrorhandlingen aldri skjedde og er en del av en politisk konspirasjon fra AUF. Da tenker jeg at jeg sjelden har hørt om mer grusom ondskap. Og jeg tenker mest av alt: Vi skal ikke la de overlevende og pårørende stå i det alene.

Jeg kan virkelig ikke se for meg hvordan det er for dere som opplevde og overlevde 22. juli. Og jeg vet at flere av dere vil svare: «Vi har ikke annet valg enn å snakke om det.». Så. Hvis det er flere som meg, som er redde for tårer eller å si noe feil, nå har vi plikt til å være modige. For hvis det blir slik at de eneste som snakker om og løfter temaet 22. juli er de som overlevde, da har vi gjort noe feil. Det har vært realiteten de siste årene. Det er en arv etter 22. juli og vi har ALLE et felles ansvar for å forvalte den.

Barn og ungdom skal lære seg at dette skjedde. Voksne og eldre skal minnes på om at det skjedde. Når det kommenteres på nett og foreslås nye konspirasjonsteorier om hvorvidt dette faktisk skjedde, da skal vi si svare. Ikke de som overlevde, men vi sammen som et samfunn. Generasjon etter generasjon skal si – det skjedde. Vi skal delta i tiårsmarkeringen i sommer, og det krever noe fra hver og en av oss. Vi skal gjøre vårt for at det aldri får skje igjen.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå