Graffiti er et bilde på en levende by

Heldigvis har graffiti blitt mer akseptert i byen med årene. I 2018 ble gatekunstfestivalen arrangert i Ila (bildet), der et utvalg av lokale, nasjonale og internasjonale gatekunstneren var med på å utforme flotte kunstverk, skriver Alida Domaas.   Foto: Nils H. Toldnes

Saken oppdateres.

Det er på høy tid med flere lovlige graffitivegger i Trondheim.

Enhver by med litt respekt for seg selv bør ha litt graffiti i bybildet. Graffitien sier noe om samtiden vi lever i, det kan si noe om samfunnsdebatten og det sier noe om kunsten i seg selv. Dette må vi omfavne og tilrettelegge for i byen.

Gjennom flere tusen år har vi hatt en behov for å uttrykke oss. Formen har derimot variert fra helleristninger, til runer og til dagens mer moderne graffiti. Graffitien fikk sin oppblomstring på 1980-tallet. Da gjorde hiphop-kulturen sitt inntog i samfunnet og filmen Beat Street som omhandler hip hop-miljøet i New York gjorde stor suksess på norske kinoer. På samme tid begynte flere verker å dukket opp i en rekke norske storbyer.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

I dag ser vi at flere og flere flater blir kjøpt opp og brukt til kommersiell markedsføring. Tenk over hvor mange butikkskilt og reklameplakater du går forbi på en vanlig dag, skriver Alida Domaas i SV.  Foto: THERESE ALICE SANNE

På samme tid ble ble det også stilt spørsmål om graffiti skulle bli sett på som noe positivt eller negativt. I en artikkel i Vox publica skriver forsker Ida Vikøren Andersen følgende om forholdet til graffiti: «Før 1994 var det nesten bare Oslo Sporveier som så på graffiti som et problem. Vognene var som mobile utstillingsrom å regne; de kjørte gjennom hele byen og ble sett av et stort publikum. (...) Av medienes dekning ser vi at fenomenet ble forstått som et større samfunnsproblem utover 1990-tallet. Antallet medieoppslag om graffiti øker og oppslagene blir mer negative.»

I Trondheim ble det etter hvert nulltoleranse for graffiti og tagging. Blant annet ble de hyppig brukte lovlige veggene ved Buran Hus og Trikkestallen på Lademoen ulovliggjort en gang på 2000-tallet. Selv med nulltoleranse døde ikke kunsten ut, og bra er det. De siste årene, og spesielt under korona-pandemien, har det skjedd en oppblomstring av tagging og graffiti i byen. Dette viser at at mange har et behov for å uttrykke seg.

Graffitikunsten stiller spørsmål med hvem som skal eie det offentlige rom. I dag ser vi at flere og flere flater blir kjøpt opp og brukt til kommersiell markedsføring. Tenk over hvor mange butikkskilt og reklameplakater du går forbi på en vanlig dag: Overstiger det antall graffitiverk? Er det slik at kommersielle interesser skal ha forrang i utformingen av det visuelle rom?

Heldigvis har graffiti blitt mer akseptert i byen etter hvert som årene har gått. Blant annet har flere av Trondheims veiter blitt utformet med flotte kunstverk. I 2018 ble gatekunstfestivalen arrangert i Ila der et utvalg av lokale, nasjonale og internasjonale gatekunstneren var med på å utforme flotte kunstverk som bidrar til å gjøre bydelen mer levende og interessant.

Dette viser bare enda en gang at det trengs lovlige vegger i byen. For dersom vi legger til rette for at folk kan utfolde seg med graffiti noen bestemte steder, kan det kanskje føre til at en større del av gatekunsten blir bevart. Samtidig kan det bidra til å bygge lovende graffitikunstnere. Ingebrigtsen-brødrene ble ikke best til å løpe uten en løpebane, gatekunstneren blir ikke best uten egnede flater.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!

På forsiden nå