Barn trenger ikke tilrettelagt skog. La Estenstamarka være i fred!

Katja Lindeberg er bekymret for hvordan vi mennesker forandrer naturen med den største selvfølgelighet.   Foto: Privat

Saken oppdateres.

Kjære dere som er glade i Estenstadmarka og kjære politikere i Trondheim kommune!

Hvis du tar buss 12 østover opp til Lohovet kommer du til innfarten til Estenstadmarka, en skog jeg kjenner ut og inn. Jeg gikk som oftest oppover fra Risvollan, oppover en grusvei , forbi trafostasjonen, og så var jeg inni skogen, blant grantrærne, fuglene, maurtuene og myrene.

Katja Lindeberg  Foto: Leikny Havik Skjærseth

LES OGSÅ: Leder: Skianlegget i Strindamarka bør krympes

Jeg har fulgt debatten om utbygging av nytt skianlegg i området jeg lekte i som barn.

Jeg har lest debattinnlegg, artikler og sett skisser til planer med brede gruslagte veier, snøkanoner og anlegg. Mammaen min har sittet hjemme og strikket kampord som «La meg leve» i strikketøy som hun har festet rundt trær opp ved myra, slik at andre skulle vite. Senere har hun ringt meg skuffende og fortalt at de samme strikketøyene ble revet ned. Jeg har gått der opp i skogen og sett vonde sår etter at Tensio i høst gravde ned strømkabler i bakken rett gjennom området, med den begrunnelsen at det ville bli for kostbart å legge de rundt.

LES OGSÅ: Må si nei til barn og unge: - Vi kan ikke vente lenger

Denne uka kunne jeg lese at Kultur-, idretts- og friluftskomitéen i Trondheim kommune gikk inn for anbefalte å gå videre med planene om skianlegget.

Nå er jeg redd for skogen min og jeg tenker på oss mennesker, på hvordan vi med sånn selvfølgelighet bygger og graver og forandrer. Er jeg viktigere enn elgen eller insektet eller frosken som hopper rundt der?

Jeg vokste opp på Risvollan, tett ved skogen og jeg kjente alle stiene, alle de hemmelige stedene borte fra grusveiene. Vi gikk der sammen med barnehagen, opp til klatretreet og froskedammen, jeg gikk søndagsturer med mamma, plukka brennesler på våren, det var skidager med skolen, bursdagsfeiringer og etterhvert også hemmelige fester ingen voksne visste om. Jeg var så stolt over det ene kantarellstedet som bare jeg kjente.

LES OGSÅ: Uklokt å kompensere for snømangel med klimaødeleggende kunstsnø

Mamma fortalte om trollene som bodde der, og jeg visste helt sikkert at det bodde troll i skogen. Trollene ble stressa av de raske skiløperne som suste forbi og trakk seg dypere inn blant trærne. Men når vi kom og tråkket våre egne skiløyper, hoppet fra stein til stein, samla skatter - pinner og steiner, klatret i trærne, da var det nesten som om vi så de. Jeg følte at skogen og trollene passa på meg.

I ungdommen gikk jeg alltid opp i skogen når jeg følte meg ensom. Jeg kunne gå meg vill i den, inn i skogen der det bare var meg og trærne. Jeg fant alltid hjem igjen. Jeg fikk puste der, jeg hørte til et sted.

LES OGSÅ: Kvifor er eit næranlegg øst i byen viktig?

Nå har jeg blitt voksen og bor ikke lenger ved Estenstadmarka, men hvis noen spør meg hvor jeg kommer fra, så forteller jeg alltid om de små hemmelige stedene der oppe. For det er mitt hjem, min trygghet, et sted å komme hjem til.

Jeg ber dere, ta vare på området rundt Fuglmyra og Steintrøa i Estenstadmarka, la den stille skogen få leve!

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!


Podkast



På forsiden nå