Nylig kreftfrie Anne Grethe ber folk holde ut litt til: Vi var så himla nære seier!

Anne Grethe Solbakken ble nylig kreftfri. Hun ber oss huske på at om vi selv ikke risikerer å bli veldig syke av koronaviruset, er det fortsatt farlig for veldig mange.   Foto: Rune Petter Ness

Saken oppdateres.

Mandag 07. juni, kunne jeg lese i Adressa om Bendik Rognes som hever stemmen for å avslutte nedstengningen av Trondheim. Han oppfordrer kommunen til å høre på dem disse reglene går utover, da inkludert seg selv vil jeg tro. Jeg har vært mye sint den siste tiden, men ord som dette gjør meg i bunn og grunn mest trist og motløs. Vi var så himla nære seier!

LES OGSÅ: Kreftpasienten Anne Grethe har levd isolert i ett år. Nå håper hun livet kan endre seg

For tenk deg at pandemisituasjonen heller var en krig på liv og død. At viruset i stedet var en invaderende makt, og det var alle mann inn for å holde de svakeste i samfunnet trygge, de som har kriger på egne fronter. Masker byttet ut med skjold, avstand med våpen, antibac for opprustning og hjelm. Hadde du plukket opp våpen da, i begynnelsen, men så gått lei av krigen fordi du ikke så ofrene? Og når krigen ble usikker, og fienden er på vikende front for så å komme tilbake igjen, når det er på tide med et nytt slag: Er da det våpenet for tungt å plukke opp igjen? Begynner tankene om kapitulasjon da å sette seg?

LES OGSÅ: Bendik (22): Dette funker ikke - det er på tide å høre på oss

LES OGSÅ: Frykter skjenkestopp: – Det må være mulig å gå ut og kose seg med gutta boys

Du snakker om lagspill, men lagånden i det du sier er noe å sette spørsmålstegn ved. For det er så mange som enda kriger. De slåss med nebb og klør for å holde deg, meg og alle andre i byen trygge. Det er ikke så lett å se bestandig, og selv de beste krigere kan gjøre feil. Strategier må formes, omformes, men for å virkelig kunne se om de fungerer så må de følges. Nå må de tenke nytt for å få troppene med igjen.

LES OGSÅ: Kommunedirektøren svarer på Bendik-kritikk: – Jeg synes han har gode poeng

Vi er mange som er lei. Det handler om å holde ut. For krig kan være et maraton. Vi må være sikre på at alle fiendene er ute før vi kan senke skuldrene og slippe jubelen helt løs, hvis ikke får også fienden tid til å legge ny strategi, og plutselig står vi i fare for å bli meid over.

Det er ikke mange månedene siden situasjonen byen er i nå ville vært ufattelig skremmende, og potensielt farlig for meg. Jeg har klare minner fra søvnløse netter i august i fjor da fadderuken rullet ut og festene var så nært at jeg kunne høre dem fra min egen studentleilighet hvor jeg befant meg på oppløpssiden av et halvårlangt behandlingsopplegg med cellegift og påfølgende måneder med nedkjørt immunforsvar. Det er også viktig å påpeke at det da ikke var de samme smittetoppene som det vi har sett nå. Allikevel falt angsten som bomber.

LES OGSÅ: Det er veldig mange som orker dette lenger

Nå som det straks er to uker siden andre dose og jeg selv bare er et knapt døgn unna å regnes som fullvaksinert, tenker jeg på de som har det sånn som jeg hadde det i fjor. Mennesker som står i en usikker situasjon, der kroppen og hodet er utkjørt og det eneste fokuset er på overlevelse. Disse menneskene, Bendik, skulle nok gjerne vært i din posisjon. For deres skyld håper jeg at du, og resten av Trondheim, kan kjempe litt til.

LES OGSÅ: Debatt: Den «forbainna» ungdommen

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

På forsiden nå