Vi er klare til å streike igjen

Vi har streiket i tre sektorer: sykehus, kommuner og i Oslo kommune. Det kan vi gjøre igjen., skriver tillitsvalgte ved St. Olavs hospital.  Foto: Espen Bakken

Saken oppdateres.

Så var nok en streik over i offentlig sektor, denne gang i sykehusene. Vi holdt i 13 dager før vi i dag tvunget til å avslutte – det er historisk sett nokså lenge til helsepersonellstreiker å være. Sist vi streiket i sykehus var i 2010, og da streiket vi i fire dager før det ble avsluttet med tvungen lønnsnemnd på grunn av fare for liv og helse.

LES OGSÅ: Om ikke nå, når da?

For det har vi sett i denne streiken også; arbeidsgiver sitter på gjerdet og venter på noe på å «ta oss» på, slik at de kan sende varsel til Helsetilsynet. Våre streikeuttak er forsvarlige, men bemanningen er så marginal mange steder at fravær fra én sykepleier på én sengepost på én helg er kritisk. Da er veien kort. Det er arbeidsgiver og Spekter som har ansvar for pasientsikkerheten og for forsvarlig drift. Dette ansvaret dytter de over på oss, og lar strategisk være å søke dispensasjoner når det er nødvendig. Uten søknader om dispensasjoner skal det ikke mye sykefravær til oppå en streik, før bemanningen er kritisk.

LES OGSÅ: – Vi er veldig skuffet og provosert

Men det sier jo alt: Bemanningen i sykehus er så marginal at denne uken måtte en kirurgisk sengepost på St. Olav stenge to senger i et halvt døgn fordi én av deres ansatte er i streik. På en annen sengepost ble det nesten sendt varsel om fare for liv og helse fordi én sykepleier var borte på to vakter en lørdag og en søndag. Det ble avverget, men likevel:

Det er bemanningskrise i sykehusene, og det er derfor vi har streiket. Det har vi klart å vise. For det er lov å spørre når det utløser fare for liv og helse fordi én sykepleier er borte, hvorfor varsles det ikke om fare for liv og helse når det ikke er streik? Dette er nemlig normalsituasjonen.

Helsepersonell rømmer fra arbeid på sykehus og finner seg andre jobber fordi de hver dag står i en situasjon med altfor få folk på jobb og en lønn som i alle fall ikke gir insentiver for å bli der. Vi vet at lønn rekrutterer, og vi vet at lønn er et virkemiddel for å beholde folk. Men direktørene synes fortsatt å tro at vi blir i jobben for knapper og glansbilder og fordi vi har et altruistisk ønske om å hjelpe. De ser fortsatt på oss som en utgiftspost som skal være så billig som mulig, ikke som ressurser som man må investere i.

LES OGSÅ: – Lønna må opp – vi kan ikke vente lenger!

Streikeretten til helsepersonell har nok en gang vist seg å være svært begrenset. Det virker heller ikke som om vi får hjelp fra våre fagforeningskamerater i LO, derfra har det vært taust. Den manglende streikeretten og bruken av tvungen lønnsnemnd i Norge har vært tatt opp med ILO flere ganger, og der har de streikende fått medhold. I år har det skapt et enormt raseri i medlemsmassen vår å se at vår grunnleggende rett som arbeidstakere til å drive lovlig arbeidskamp ikke blir anerkjent.

Selv om denne streiken også tok slutt raskt, har vi nå vist at vi kan mobilisere hele Unio i hele offentlig sektor på kort tid. Vi har streiket i tre sektorer: sykehus, kommuner og i Oslo kommune. Det kan vi gjøre igjen. Det er hovedoppgjør i 2022, vi forventer en endring og vi er mer enn klare hvis vi må.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

Hør også: Kampen om trønderbenken 4 juni

På forsiden nå