Vet du nok om Ocean Space Centre, Rita?

Debatten om et nytt havforskningssenter i Trondheim har tatt seg kraftig opp den siste tiden. Nå er tiden kommet for at politikerne skal bestemme. Blir det tommel opp eller ned for et Ocean Space Centre på Tyholt? Jeg er redd politikerne på langt nær har fått det de trenger for å ta en klok avgjørelse.

De er naboer til Ocean Space og får anleggsarbeid noen meter fra husveggen i årevis framover. I denne kronikken skriver en av naboene om frykten for at politikerne på langt nær har fått det de trenger for å ta en klok avgjørelse.  Foto: Richard Sagen

Saken oppdateres.

Dokumentasjonen politikerne har fått er ensidig. Ordskiftet i det offentlige rom er sterkt polarisert. På den ene siden et senter som skal styrke Norge som havnasjon. Senteret skal ta frem kunnskap om hvordan vi kan utnytte havets ressurser. På den andre siden et nabolag som kjemper for å bevare «en akebakke og noen busker og kratt» (sitat Tord Lien i et direktesendt nettmøte). Det noe nedsettende begrepet NIMBY (Not In My Back Yard) ble også brukt. Beveger du deg på Tyholt vil du kunne høre en lignende polarisering, men da med omvendt fortegn. Men det er selvfølgelig ikke så enkelt. Bærekraftig utvikling er aldri enkelt og derfor er det så utrolig ødeleggende med en slik polarisering. I hvert fall hvis målet er et best mulig resultat.

LES OGSÅ: Derfor trenger vi Ocean Space Center

Og kanskje er det her problemet ligger. For hva er et best mulig resultat? Best for hvem? Bærekraftig utvikling handler om å imøtekomme dagens behov uten å ødelegge for kommende generasjoner. For å få til det må tre dimensjoner ivaretas samtidig: Økonomi, klima og miljø og sosiale forhold. Utviklingen må skje i en stadig forhandling mellom de tre, men forskningsfronten på bærekraft legger til grunn en rangering: den økonomiske utviklingen må skje innenfor den sosiale og miljømessige bærekraften.

LES OGSÅ: Slik vil Ocean Space Centre ruve på Tyholt

Ocean Space Centre, slik planene foreligger nå, kan se ut til å treffe godt på den økonomiske. Senteret skal sikre fremtidige arbeidsplasser og norsk økonomi. Dessuten kan prosjektet utløse åtte milliarder kroner (og hvem har vel lyst til å si nei til det). Økt bruk av havrommet skal bidra til at vi kommer fortere ut av oljeavhengighet, og til å skape grønnere arbeidsplasser. I så måte kan det være bra for klimaet. Dessverre tar bygget en stor jafs av et grøntområde som er en av de få lungene i området, for insekter, fugler og planter.

Den sosiale dimensjonen har fått enda mindre plass i vurderingene enn de miljømessige konsekvensene. Argumentene fra naboene handler nemlig ikke «bare» om å bevare en akebakke og noen busker og kratt. Det handler om livskvalitet. Om syv år som nærmeste nabo til en byggeplass med foreløpige uant støy- og støvnivå. Syv år er en halv barndom. Og om tiden etterpå hvor tilgangen til friområder og lek og moro er betydelig redusert. I den eksterne kvalitetssikringen av prosjektet (KS1) er ikke belastning på folk og nærmiljø omtalt med et eneste ord.

For å bøte på nettopp dette har det kommet forslag til alternative løsninger. Løsninger som vil gi kortere byggeperiode og mindre inngripen i nærmiljøet. De har kommet gjennom flere år - internt i fagmiljøene NTNU og Sintef og fra bransjen. Og etter at de konkrete planene endelig ble offentliggjort fra naboer. Det stilles blant annet spørsmål ved behovet for å bygge et nytt basseng i stedet for å ruste opp det gamle. Det er det nemlig faglig uenighet om. Alternativt å bygge bassenget på en annen Sintef-eid tomt (Torgardsvegen 12). Det har også rektor Borg og konserndirektør Gjørv skissert som en god løsning (frigjør areal på Tyholt, billigere, mulighet for vekst).

For naboene er ikke imot senteret. Ocean Space Centre er utvilsomt et viktig prosjekt, og det trengs nye bygg og laboratorier. Naboene er heller ikke mot at det kan ligge på Tyholt. I hvert fall ikke de jeg har snakket med. Et oppgradert marinteknisk senter kan bli riktig så fint. En ny, åpen campusplass med yrende studentliv (kanskje en kafé?) og vannspeil. Selv noen større, massive fasader kan bli fint med litt pynt på. En byggeperiode skal vi også holde ut. Men slik prosjektet er beskrevet nå går det nesten over i det groteske.

Jeg fikk det beskrevet med følgende enkle bilde: Bygget har skostørrelse 56, mens tomta det skal inn på har størrelse 37. Det blir ikke bare vondt å få foten ned i skoen, det vil også bli veldig vondt å beholde den på. For min del var det uunngåelig at bildet av den slemme stesøsteren til Askepott dukket opp på netthinnen i det hun prøver å presse foten ned i glass-skoen.

Den slemme stesøsteren har i dette tilfelle flere hoder som ikke alltid er så lett å skille fra hverandre. NTNU, Sintef, Statsbygg eller Trondheim kommune. Jeg synes det er aller mest trist å se at NTNU er blant dem. Her skriver jeg som aller nærmeste nabo til dagens Marintekniske senter. Men jeg er også NTNU-ansatt. Jeg jobber ved et universitet som har satt bærekraft på dagsorden, som skal gjennomsyre alt vi gjør. Selv jobber jeg med å utdanne studenter i tverrfaglig samarbeid. Når studentene jobber med bærekraftsutfordringer i sine prosjekter, må de vurdere alle tre dimensjonene. De må sikre at den økonomiske utviklingen skjer innenfor miljøets tålegrenser og er sosialt bærekraftig.

Kanskje er det nødvendig å ofre akkurat dette nærmiljøet. I det store bildet og for samfunnets og fremtidige generasjoners beste. Det kan selvfølgelig være svaret. Problemet er at alternativene ikke engang vurderes. Innspill faller for døve ører og kritikk pyntes på til det ugjenkjennelige når det presenteres for politikerne. Det gjøres noen justeringer. En halvmeter av bredden her og en meter fra høyden der. Men skostørrelsen endres ikke. (Spruten er ikke bevart). Ord byttes ut. De fleste har hørt om spunting og kan forestille seg lyden. Men vet du hvordan impulsstøy høres ut?

For en som har hatt mesteparten av arbeidslivet i akademia, er denne prosessen vanskelig å svelge. Jeg har hatt en urokkelig tro på at når slike vurderinger tas, er de basert på nyanserte og faglige diskusjoner. På reell medvirkning og et genuint ønske om å få til den beste løsningen. Men der er jeg tydeligvis naiv. Det er nok heller som min 13 år gamle datter skrev i sin fagtekst om bærekraftig utvikling her om dagen: Den økonomiske dimensjonen handler om at ting skal lønne seg og at vi jobber for økonomisk vekst. Og det er alltid den som vinner.

LES OGSÅ:

Naboer kjemper for å bevare Spruten, som er den eneste akebakken i den delen av Trondheim

Framtiden trenger nye laboratorier

Et monsterbygg på 280 meter lengde hører ikke hjemme i et etablert boligstrøk

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!

På forsiden nå