Rikest på det siste

Joralf Gjerstad folede hender i Snåsa kirke 5. juni. Slik minnes han av venner.  Foto: Privat

Saken oppdateres.

Joralf Gjerstad var mer enn et medmenneske. Joralf kom fra ei fattig stue fylt med kjærlighet. Oppveksten formet ham utvilsomt som menneske. Han var spesielt opptatt av de svake i samfunnet – de som hadde minst. Med åpne armer tok han imot oss. Ung og gammel. Rik og fattig. Joralf lyttet, brydde seg og ga av sin kjærlighet. – Kom hit og sett deg. Sett deg med ryggen til, sa han så naturlig.

For mange mennesker var Joralf det siste håpet. Håp om å bli frisk. Ei bedre tid. At ting skulle ordne seg. For oss vanlige hadde det føltes som en umenneskelig oppgave. For Joralf var det hverdagen. Joralf hadde både vilje og tro på at han kunne hjelpe. La de gode og varme hendene sine på skuldrene våre og ba en stille bønn. Han synliggjorde en stillfarende og konkret kristendom, hvor vi opplevde hans varme og medmenneskelighet. Enten vi ble friske, eller ikke.

LES OGSÅ: Jo, han hadde evner utenom det vanlige

Joralf ga oss bilder på livet. Bilder som var enkle å forstå. Som fikk oss til å smile og nikke gjenkjennende. Var vi på feil kurs, hadde vi alltid mulighet til å velge på ny. Velge den rette stien. Den smale veien. Vi kunne jo bare bytte om på skoene, så enkelt, men samtidig så vanskelig. Joralf fikk oss til å reflektere over livet og åpne øynene for at det finnes noe større enn oss. Utfordret våre tanker om vår opplevde verden. Om tro og tvil. Fri vilje. Livet og døden.

LES OGSÅ: Startet hjelpefond for funksjonshemmede

Joralf ga oss troen på det gode. Troen på kjærligheten mellom mennesker. Nestekjærlighet. At alle har den samme troen. Kjærlighetstroen. En tro på det gode i oss. En tro på at verden består av noe mer. At evnene hans kom fra noe større. Joralf gjentok ofte at han følte seg som den minste av de minste. Ikke fordi han var liten i seg selv, men liten fordi han medvirket til at store ting skjedde. At syke ble friske. At håpløsheten forsvant, og livsgnisten kom tilbake.

LES OGSÅ: Slik husker vi Snåsamannen

Joralf satte seg selv til side da han fikk nådegaven til å helbrede og se det vi andre ikke så. Med sine synske, helbredende og medmenneskelige evner ga han oss håp og styrke. Han tok seg ikke betalt. Var ikke opptatt av materielle verdier. Holdt fast ved den oppgaven han var blitt gitt. Å tjene det gode – uten egen vinning.

Joralf etterlater seg et stort tomrom og et viktig budskap. Han ville vi skulle forstå at vi er små, men at vi med hundre prosent tro og vilje kan gjøre en forskjell. At hver og en av oss kan gjøre noe for å være et godt medmenneske. At det største et menneske kan gjøre er å være tjener og glede andre. At den som arbeider uten å tenke på seg selv, får den største lønnen. Joralf sto et helt liv til tjeneste for folket. Livsverket hans som medmenneske, trøster og hjelper, står og ruver, uansett hva folk måtte mene om evnene hans. Joralf Gjerstad ga til han ble tom og arm – rikest på det siste!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

Joralf ga oss troen på det gode. Troen på kjærligheten mellom mennesker, skriver venner i dette minneordet. 
        
            (Foto: Rune Petter Ness)

Joralf ga oss troen på det gode. Troen på kjærligheten mellom mennesker, skriver venner i dette minneordet.  Foto: Rune Petter Ness

På forsiden nå