En varslet katastrofe?

  Foto: Johanna Westin

Saken oppdateres.

Noen spørsmål til ordfører og sykehusdirektør. Tror dere at utskrivningsklare pasienter, som ikke har et sted å være, er noe nytt?

Hvorfor det, når man allerede i 2012 innførte reformen, som skulle bedre samhandling mellom sykehusene og andre institusjoner, noe som i virkelighet betyr flytting av pasienter bort fra mitt budsjett (sykehuset) til ditt budsjett (kommunen)?.

Er det sant at denne reformen ga sykehuset makten til ensidig å bestemme hvem som er utskrivningsklar? Og at kommunen straffes med dagmulkt à 5100 kroner når man ikke kan ta imot pasienten innen 48 timer? Husker dere at sykehusene i 2001 gikk fra forvaltningsmodell til foretaksmodell, inkludert et skifte i ledelsesmodellen, hvor færre ledere har fagmedisinsk forankring, og flere BI-bakgrunn? Vet dere at mye av de ansattes tid, som man kunne ha brukt på pasienter, går med å dokumentere hva man har gjort? At løftet om å begrense byråkratiet, har resultert i en villvekst av administrative stillinger på sykehusene? At konsulentselskap suger svære pengebeløp ut av Helse-Norge uten at de noen gang holdes ansvarlig for råd de gir? Dette mens sykehusene selv sparer på pinsetter, madrasser og dopapir?

LES OGSÅ OPPSLAGET ADRESSA: – Vi kan ikke gå inn i sommeren med en slik situasjon

Er det kanskje lite lurt at stykkprisfinansiering har erstattet rammebetingelser. Skal vi ha et system der operasjoner og prøvetaking er innbringende, og hvor raskest mulig turnover av pasienter betyr pling i kassa? Hvor en pasient som «bare ligger der» blir for kostbar, og sendes et annet sted? At «utskrivningsklar» ofte virker økonomisk betinget og ikke medisinsk begrunnet? Husker Dere at det nye St. Olavs ble bygd for 200 færre pasienter enn det gamle sykehuset? Var det drømmen om teknologiske framskritt og mer dagpasient-behandling som lå bak, uten hensyn til Trondheim som en by i vekst og med en babyboom-generasjon som eldes? Mens internasjonalt anbefalt standard for pasientbelegg på sykehus ligger på 85 prosent, har Trondheim lenge ligget på 100 prosent. Er det så rart da at det kan bli litt pandemi-trangt om plassene?

LES OGSÅ: Sykehjemsledelsen sendte bekymringsmelding etter at ansatte sa opp

Fra juli 2011 til juli 2012 lå jeg på Gastro St. Olavs etter en bilulykke. Første operasjon gikk bra, men jeg måtte vente til november på neste operasjon. Avhengig av intravenøs næring og i svært dårlig form. Overraskende raskt ble jeg skrevet ut til Selli Rehabilitering, for å vente der til november. Innen en uke ble jeg veldig syk, og det ble hasteretur til intensiven på sykehuset. Snart ble jeg flyttet igjen. Til Øya Helsehus. To uker før planlagt operasjon bestemte administrasjonen at jeg måtte flytte hjem. Kloke ansatte klarte å forhindre dette. Operasjonen på sykehuset ble mislykket. Det ble også den neste. Jeg ble en pleieintensiv «Langligger» i syv måneder. Fjerde operasjonen gikk bra.

Disse erfaringer, og flere som det ikke er plass til her, ble til teaterstykket «Langligger». Siden 2017 har jeg spilt det i Norge og utlandet. For helseansatte, studenter, pasientforeninger, pårørende og allment publikum. Og jo, den ble også vist på pasientsikkerhetsseminar på St. Olavs Hospital, januar 2020.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!

På forsiden nå