Inkluder flere mer!

Politikere og andre som bekymrer seg for klientløpebaner, utenforskap og velferdsstatens økonomiske bæreevne, bør begynne med å plukke de lavest hengende fruktene, skriver leder for Samfunnsviterne.  Foto: Privat

Saken oppdateres.

Forbløffende få politikere prioriterer å få mennesker med nedsatt funksjonsevne med i arbeidslivet, til tross for en valgkamp der arbeid til alle, økt ulikhet og velferdsstatens økonomiske bæreevne ser ut til å bli sentrale saker. Regjeringens sylferske stortingsmelding om utenforskap (Mld. St. 32 (2020-2021)) viser til at andelen sysselsatte med nedsatt funksjonsevne har holdt seg forholdsvis stabil de siste tiårene, med unntak av 2020 der denne gruppen i enda større grad enn andre opplevde nedgang i sysselsettingen.

LES OGSÅ: Det at jeg har vondt i magen betyr ikke at jeg ikke kan jobbe

Utdanning og kompetanse er viktige stikkord her. For det første er det en betydelig større andel som ikke fullfører videregående blant dem med funksjonsnedsettelser enn funksjonsfriske. For det andre viser det seg at utdanning har enda større betydning for sannsynligheten for å komme seg i arbeid for denne gruppen i forhold til befolkningen for øvrig.

LES OGSÅ: Tilrettelagte arbeidsplasser: Svarene er litt nedstemmende

Tallene taler ikke til Norges fordel i en internasjonal sammenligning heller. Sysselsettingsnivået blant mennesker med funksjonsnedsettelser er større i Norge enn snittet blant OECD-land. Dette er ikke nytt, tvert imot var dette blant argumentene da det ble diskutert om Norge skulle slutte seg til FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter (CRPD) i den norske menneskerettighetsloven. Våre folkevalgte lot være å slutte seg til konvensjonen. Det er trist at Norge påberoper seg å være best i klassen på menneskerettigheter, men svikter dem med nedsatt funksjonsevne. FN beregner at så mange som 15 prosent på verdensbasis lever med en form for funksjonsnedsettelse, noe som gjør dem til verdens største minoritet.

LES OGSÅ: Mette (27) har gjort «alt rett». Likevel får hun seg ikke jobb

Så hva kan gjøres? Sekkebetegnelsen «nedsatt funksjonsevne» bærer i seg et vell av ulike utfordringer, der enkel tilrettelegging kan være nok for en, mens en annen kanskje aldri vil kunne fungere i det normale arbeidslivet. Det er imidlertid ingen grunn til ikke å gjøre noe. Det finnes virkemidler som vil kunne gjøre veien til arbeidslivet enklere for mange:

Rett til å fullføre videregående opplæring. Samfunnsviterne mener at man ikke bare trenger rett til videregående opplæring, men rett til å fullføre. Slik også Lied-utvalget vektla i fjor. I lys av alle dem som faller ut av videregående før de får fullført, er dette enda viktigere for dem med nedsatt funksjonsevne enn andre. Midlertidig lønnstilskudd fra Nav vil kunne senke terskelen for å ansette jobbsøkere med nedsatt funksjonsevne.

LES OGSÅ: – Ofte har ikke legemidler noen effekt. Det kan være som å helle bensin på bålet

Tilretteleggingsgaranti fra Nav, der eventuelle kostnader for tilrettelegging for dem med nedsatt funksjonsevne burde kunne legges ved søknaden. Det gjør arbeidsgiver trygg på at staten stiller opp og bidrar til å finansiere justeringene som kanskje må gjøres på arbeidsplassen. I dag må man først få en jobb, for deretter inngå avtale om tilrettelegging med Nav. Ved å endre rekkefølgen vil forutsigbarheten både for arbeidstaker og arbeidsgiver øke.

Pandemien brådigitaliserte arbeidslivet for et drøyt år siden. Etter at så mange av oss mer eller mindre friksjonsfritt innrettet oss på hjemmekontorene, har vi erfart at arbeidslivet kan endres og tilpasses på kort varsel når situasjonen krever det. Med det i hu er det bemerkelsesverdig at interessen for å tilpasse arbeidslivet så vi får utnyttet arbeidskraften blant alle dem med nedsatt arbeidsevne, er så liten. Politikere og andre som bekymrer seg for klientløpebaner, utenforskap og velferdsstatens økonomiske bæreevne, bør begynne med å plukke de lavest hengende fruktene.

Skal man legge til rette for reell økonomisk og sosial bærekraft må alle som kan jobbe inkluderes i arbeidslivet. Det er ikke bare viktig for den enkelte, men vi som samfunn har ikke råd til at store grupper holdes utenfor arbeidslivet når de har mulighet til å delta.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook

På forsiden nå