God samferdselspolitikk er god distriktspolitikk

Senterpartiets stortingskandidat Hallgeir Grøntvedt i Ørland kommune slår et slag for småsamfunnene.. Han bor på slektsgården på Kråkvåg sammen med familien og jobber for at etterkommerne også skal kunne fortsette å bo å øya. (Bildet er tatt i en annen anledning.)  Foto: Jens Søraa

Saken oppdateres.

Jeg er født og oppvokst på Kråkvåg, ei lita øy på Trøndelagskysten. Her har jeg bodd i hele mitt liv. Det er kanskje derfor jeg er litt mer enn gjennomsnittlig opptatt av god samferdselspolitikk, og jeg mener at dette henger tett sammen med lønnsom samfunnsøkonomi.

LES OGSÅ: Sjelden kar på Ørlands-visitt

Kråkvåg tilhører Ørland kommune. Her er det 40 faste innbyggere, men folketallet kan bli både tre- og firedoblet i helger og ferier. Kråkvåg er et flott sted for sykkelturister, bobilbrukere, campingturister og andre besøkende som ønsker å se seg rundt på øya der jeg bor. Besøket økte betraktelig i fjor sommer etter at pandemien har gjort sitt til at nordmenn bruker frihelger og ferier i Norge i stedet for å reise til utlandet.

Det hender seg at turistene stopper for å slå av en prat med oss fastboende. Da sier de ofte; «det er så fint her ute». Årsaken til at det er så fint her, er rimelig enkel: Det er fordi det bor folk her. Det er vi som bor på slike plasser som Jøa, Ytterøya, Kvelia, Flora, Valsøybotten eller på Kråkvåg som er årsaken til at det er så fint. Det er vi som rydder strender, dyrker jorda, sørger for å ha dyrehold for at utmarka og kulturlandskapet blir beita. Det er vi som maler gjerder og setter opp toaletter på dugnad slik at turister og besøkende kan trives. Her på Kråkvåg har vi ikke ei kommunal avdeling som rydder opp og tar seg av fellesområder. Det er vi som bor her som gjør det på dugnad.

LES OGSÅ: Kystfort selges med kanoner

På Kråkvåg starta vi i 1985 å jobbe for å få på plass en bruforbindelse til Storfosna. Skolen på Kråkvåg var da nedlagt fordi det ikke var skoleelever. Kona på nabogården som hadde barn i skolepliktig alder, sa klart ifra at det var uaktuelt for dem at deres to gutter skulle starte alene på Kråkvåg skole. Flytting til fastlandet var da eneste alternativet. Så fikk vi helt uventet besøk av Trøndelag sjøforsvarsdistrikt som hadde planer om å etablere et kystartillerifort på øya. Dette skapte ny optimisme, folk flytta tilbake til der de vokste opp og fikk seg jobb under utbygginga av fortet. Skolen kom i gang igjen og det berga det vesle lokalsamfunnet på Kråkvåg. Da Forsvaret var ferdig med utbygginga i 1993 flytta aktører innen fiskeindustrien hjem og skapte nye arbeidsplasser.

LES OGSÅ: Slik er Ørlands-ordførerens herskapelige slektsgård

Etter mange års jobbing åpnet brua mellom Kråkvåg og Storfosna i 2003. 18 år tok det, en kamp først mot Forsvaret, deretter Fylkesmannen (nå Statsforvalteren), og etter det igjen Direktoratet for naturforvaltning, men i et veldig godt samarbeid med Sør-Trøndelag fylkeskommune. Dette reduserte ferjetida vår inn til fastlandet fra én time og ned til 20 minutter, og det ga oss et helt annet og mye forbedret tilbud. Sannsynligvis var dette et av landets første ferjeavløsningsprosjekter. Dette skapte enda mer optimisme, flere flytta utover og nå jobber vi med neste trinn i denne planen; fastlandsforbindelse.

Ordet «samfunnsøkonomi» går ofte igjen i saker som handler om distriktspolitikk. Er det «samfunnsøkonomisk lønnsomt» å bevare slike små lokalsamfunn som Kråkvåg? Hvorfor skal storsamfunnet, det vil si våre felles skattepenger brukes til å lage en fastlandsforbindelse? Jeg vil gjerne ta den diskusjonen med dem som lurer på lønnsomheten i sånne prosjekter!

På Kråkvåg med de 40 faste innbyggerne har vi nå:

  • En sildeforedlingsbedrift med 25 helårs ansatte
  • Et ferjerederi og et brønnbåtrederi driftes herfra
  • Et feriesenter
  • Tre gårdsbruk som er overdratt og vil bli overdratt til neste generasjon. Eierne av de tre gårdsbrukene er alle unge jenter og alle er sykepleieutdannet!

Dette betyr at vi må importere arbeidskraft fra fastlandet og utover til Kråkvåg. Hvis vi fordeler verdiskapinga som disse virksomhetene skaper på antall fastboende, vil det bli et ganske så formidabelt resultat. Slik kan det også være på andre steder i Trøndelag, hvis vi vel å merke legger til rette for at folk skal kunne bo der. En kan jo bare tenke seg hvilken utvikling vi kunne hatt i dag på Frøya og Hitra hvis det ikke hadde kommet på plass tunnelforbindelse for 20–25 år siden.

Jeg lurer på hvorfor det er så mye vanskeligere å få på plass god infrastruktur som bru til Jøa, større ferje til Ytterøya, asfalt på fylkesveien til Vera eller tunnel til Storfosna, enn for eksempel Nydalsbrua i Trondheim. Selvfølgelig er dette et viktig prosjekt for Trondheim som vi i Senterpartiet gikk inn for. Det må det ikke være noen tvil om, men her er det ingen som snakker om vedlikehold, og at den høyst sannsynligvis må oppgraderes om noen år.

Senterpartiet ønsker å legge til rette for at folk kan få bo der de ønsker å bo, å få flytte tilbake der de kom fra. Da må vi investere i infrastruktur. Vi må ha på plass bredbånd, vei, fastlandsforbindelse og mobildekning slik at små lokalsamfunn kan utvikle seg i positiv retning framover. Vi må legge til rette for større mobilitet og tilgjengelighet. Generasjoner som kommer etter oss må få mulighet til å ta de samme valgene, å kunne la sine barn vokse opp på samme stedet som de gjorde selv. Da kan innbyggerne her fortsette med det gode livet sitt og det gode dugnadsarbeidet på vegne av fellesskapet. Da kan de som besøker disse små lokalsamfunnene om 50 år, på sykkel eller til fots, stoppe ved siden av han som maler et gjerde eller til de som setter opp skilt på dugnad og si; «du verden – her var det utrolig fint!»

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå