Best på å sparke trenere, ikke ballen?

De mange trenerskiftene i RBK er ikke bra for klubben, mener innleggsforfatteren.  Foto: Ole Martin Wold

Saken oppdateres.

«Here we go again». Etter nok en rufsete sesongstart – i god tid før potetene er ute av jorda i Orkdal – har RBKs styre startet høstjakten. Undertegnede har i den sammenheng lest RBKs verdigrunnlag, for å se hva type menneske som kan tilfredsstille styrets forventninger. De siste 51 årene har kun Hamrén, Ingebrigtsen, Jönsson og Eggen fått mer enn én sesong som trener i RBK. Dette var også hovedpoenget i mitt innlegg publisert i Adressa sist sommer.

Et styre som har gjort det til sitt varemerke å sparke lederen når det butter imot, ville i hvilken som helst annen organisasjon måtte ta sin hatt og gå. Ekstra forvirrende blir det når RBK på hjemmesidene skriver: «Måten vi opptrer på skal skape respekt og være et forbilde for andre. Fair play er et grunnleggende mål for Rosenborg, både på og utenfor banen. Måten vi utøver verdiene på, viser vårt syn på mennesker og samfunnet utover det sportslige

LES OGSÅ: RBK – 50 år med trenere og løsarbeidere

Om en skal le eller gråte kan diskuteres, men tidenes dyreste spillerkjøp i Norge, Nicklas Bendtner har sammen med et annet dansk «røverkjøp» – Nicki Bille – sonet ubetingede fengselsstraffer etter RBK. Samtidig fortoner det seg som tarvelig den behandling en kontinuitetsbærer som Reginiussen fikk på tampen av sin tid i RBK.

I arbeidslivet for øvrig oppfordres gjerne medarbeidere til å utfordre det bestående. «Feil er dyrekjøpt læring» heter det. I RBK virker det som spillerne frykter for å feile. Stadig sjeldnere slås en avgjørende marginal pasning gjennom ledd. Man tyr til det enkle; dytter ballen på tvers eller bakover. En mer systematisk satsing på å bygge lag fra undersiden gjennom flere år, vil skape mer trygghet i prestasjonsgruppen.

Årets fotballsesong har vist at det er mulig for små lag å hevde seg. Danmark, Sverige, Sveits, Ukraina og Tsjekkia har gått langt i EM på bekostning av storheter som tittelforsvarer Portugal, Frankrike, Tyskland og verdensmester Frankrike. Årets Europaliga viste at Villareal, som kommer fra en by med 50 000 innbyggere og fra et fylke på størrelse med Trøndelag, feide all motstand av banen og hentet hjem pokalen. Oppkommer Atalanta har for tredje året på rad vært beste italienske lag i Champions League og en av klubbene med flest spillere i EM. I Frankrike tok Lille pokalen i 2021 foran arabisk finansierte PSG.

LES MER DEBATT: Fra godfot til krokfot

I helgen skrev Dagens Næringsliv at ståa i norsk fotball aldri har vært dårligere. Det som fremheves som årsak til tilbakegangen, er de hårete målene som ble satt av NFF 15 år tilbake og manglende operasjonalisering av disse. For Norge skulle jo bli best i verden på fysisk trening, best på effektiv fotball, ha verdens beste trenere. Problemet med slike målsettinger er at de gir et inntrykk av at man allerede er godt på vei, samtidig som de sier lite om årsakene til svikten og følgelig lite om hvordan vi kan nærme oss målet.

RBK gikk foran denne sesongen hardt ut og slo fast at RBK med NTNU-ekspertise skal bli best trent. Det er bra RBK tar innover seg at intensitet, raske kollektive forflytninger vertikalt/sideveis er nøkkelen til suksess i dagens fotball. Dette bekreftes av statistikken til oppkomlingene Villareal, Leeds og Atalanta – og som senest ulveflokkfotballen til Italia i EM. Den fysiske hardtreningen skulle tilsi at RBK kjørte oftere, hardere og bredere kontringer i alle kamper og at de utklasset andre lag de siste 25 minuttene. Ingen av delene har vi sett.

Vi har derimot sett sporadiske kontringer med 1–2 spillere, og vi har sett at de har tapt eller gitt bort seier til uavgjort i flere kamper hvor motstandere har scoret i løpet av de siste 5–10 minuttene. Men å tro at en vinter med blodslit på RBK-treningene skulle gi resultater i den påfølgende sesongen, strider mot det meste av kunnskap om fysisk fostring og opptrening. En må ikke være Gjert Ingebrigtsen eller Leif Olav Alnes for å forstå det.

På RBKs hjemmesider proklameres det at klubbens overordnede ambisjon er spill i Europa hvert år. Slike hårete mål har stått i veien for utvikling av det norske landslaget med DNs artikkel. Dersom en klubb som RBK hvert år skal ut i Europa, så kan en slik målsetting føre til at klubben legger større vekt på kortsiktig resultater enn langsiktig utvikling. Ambisjoner om spill på øverste nivå er vel og bra. Men når man krydrer dette med fastsatte ambisjoner om å være et rollebilde for artig fotball, for i neste trekk ansette den treneren mest kjent for resultatorientert kynisk fotball (les: ræva-fotball) – så viser det hvor krevende det er holde seg til et omfattende verdigrunnlag.

For å ta RBK videre anbefales å gjennomføre følgende øvelser for klubbens styrende organer:

  1. Trekk pusten, tenk i fem eller ti års termer. Glem resultatene i årets og neste sesong. Det økonomiske bildet i klubben må gjennomgås, inntektene vil bli lavere i en slik periode, organisasjonen må slankes, mer makt må overføres til treneren. Matt Busby er med sine syv pokaler sammen med Alex Ferguson, tidenes mest meritterte manager i Manchester United. Busby krevde at han skulle være direkte involvert i treningen, velge laget på kampdager og velge spillere som skulle kjøpes og selges uten innblanding fra klubbdirektørene, som ikke kjente spillet like godt som ham.
  2. Reduser antall arenaer klubben skal bli best på. Greit med ambisjoner også utenfor banen, men ikke lag så mange bud at klubben synder mot egne verdier oftere enn en alminnelig sjåfør bryter trafikkreglene.
  3. Lær av de beste – som danske Nordsjælland som har solgt spillere til topp 5-ligaene for 500 millioner kroner de siste årene. Eller lær av norske klubber som Bodø/Glimt, Odd og Haugesund som tross marginale økonomiske muskler sammenlignet med RBK, år etter år gjenskaper suksess i form av nye unge spillere med klubbens DNA i sine handlinger og tenkesett.
  4. Bli førstevalget for talentfulle norske, enn si trønderske tenåringer. At ressurssterke tenåringer mislykkes i RBK, men blomstrer i andre klubber, bør være unntaket, ikke regelen. At slike stortalenter som Andreas Schjelderup ikke engang vurderte RBK som mulig klubb, men nå briljerer i den danske superligaen, må unngås for all fremtid.

En rød tråd gjennom RBKs verdigrunnlag er ordet «respekt». Nils Arne Eggens postulat om respekt og tillit er at dette ikke er noe du har, men får som resultat av egen oppførsel. En mulig ledestjerne for fremtidens RBK.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook



Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook

På forsiden nå