Bor du alene? Det er du ikke alene om!

Det var en kamp om leiligheter og enslige måtte lenge stå på sidelinjen, skriver Agnes (91).  Foto: Aftenposten

Saken oppdateres.

Som nyslått 91-åring, kan jeg se tilbake på et langt liv: 20 år som lærer i Oslo-skolen og 40 år i Ensliges Landsforbund. Jeg kom til Oslo fra Trøndelag i 1953, relativt kort tid etter krigens slutt. Ennå en tid med delvis rasjonering, og en tid med ekstra stor etterspørsel etter boliger: Husbanken var opprettet i 1945 – med formål å yte gunstige lån til par og familier. Enslige var holdt utenfor denne gavepakken.

LES OGSÅ: Stadig flere bor alene

Som 23-årig lærer var det tøft å komme flyttende til Oslo. Den første «straffen» gjaldt at vi ikke fikk snakke vår egen dialekt i undervisningen. Vi måtte normere språket slik at elevene kunne forstå oss. Jeg lyktes etter hvert å leve med situasjonen. Den andre begrensningen var at enslige ikke fikk husbanklån til å kjøpe bolig før i 1959. Vi skulle nøye oss med å bo på hybler, ikke minst inne i par- eller familieboliger. Jeg var heldig og fikk leie et lyst rom med stukkatur i taket og utsikt mot Bygdøy alle, og kjørte scooter til fast jobb som barneskolelærer på Lambertseter skole.

LES OGSÅ: Også enslige trenger litt armslag for å lage et hjem

Oslo kommune sendte ut inspektører for å kontrollere om enslige fortrengte familiene. En enslig dame hadde fått leie et anneks til en enebolig på Nordstrand. Inspektøren kom og bemerket at det var vindu på kjøkkenet! «Ja, skulle det ikke være det?» Nei, en slik luksus var forbeholdt familier. Damen ble boende der da hun nektet å flytte. Dette var i de harde 1950-åra da finansminister Trygve Bratteli uttalte: «Dersom også de enslige skal ha subsidier, hvem skal da til syvende og sist betale?» (gjaldt husbanklån og boligkooperasjon)

Det var en kamp om leiligheter og enslige måtte lenge stå på sidelinjen. Selv leide jeg hybel fram til 1972. Å bo på hybel var også positivt fordi jeg knyttet vennskap med familiene som jeg leide hos. Helge Seip (V) gjorde en stor innsats for at enslige fikk husbanklån på 2-roms bolig i 1959. I forskriftene fra departementet sto det riktignok: «Dog må soverommet ikke ha plass til mer enn én seng»! (Enslige skulle forbli enslige!)

I 1972 var jeg 42 år og fikk kjøpt en obligasjonsleilighet på Østerås. Den var 45 m² stor og kostet 12 000 kroner. 45 kvadrat var det største en enslig person fikk lov å kjøpe gjennom Husbanken. Jeg husker hvor stolt jeg var som endelig kunne eie min egen leilighet. På Østerås hadde jeg plass til både pianoet mitt og en cello. En pussig historie fra tidligere i 1950-årene: En kvinnelig lærer tok ut lysning (annonse i avisa) og giftet seg proforma med en venn for å få husbanklån. Så snart lånet var innvilga, skilte de seg!

LES OGSÅ: Kan føle seg mer mislykket hvis man ikke finner den rette

Å oppnå rettigheter på linje med par, var et stort gjennombrudd. Husbanklånet innebar et nedskrivningsbidrag (subsidiering fra staten) hvor man etter 20 år ikke behøvde å innfri mer av lånet. Dette var viktig både for barnefamilier og for enslige som endelig hadde oppnådd likeverd. Ensliges landsforbund var sentrale i å få Stortinget og dermed Husbanken med på å vedta krav om at enslige skulle få husbanklån til leiligheter på maksimum 45 m². Senere fikk vi Husbanken med på å øke til 55. Fra 1959 og utover 60- og 70-tallet kunne endelig mengder av enslige skaffe seg eget hjem med plass og pusterom.

I dag ser vi hvordan pendelen har snudd – til at det tillates bygging av knøttsmå boliger ned til 14 m², såkalte arealeffektive leiligheter som er tenkt som permanent bolig. I min generasjon ville det vært utenkelig å bo så smått. Nylig ble det solgt en leilighet på Sagene i Oslo, 29 m², for 3,2 millioner! Med slike priser tvinges svært mange enslige ut på leiemarkedet.

På 60- og 70-tallet ble en rekke muligheter for å kjøpe egen bolig oppnådd også for enslige. Men så kom markedskreftene og snudde alt på hodet. På starten av åttitallet opphevet regjeringen Willoch prisreguleringer slik at markedet skulle styre prisene. I dag har enslige like rettigheter som par, men mangler muligheter, økonomisk! Det kunne innføres et skattefradrag for aleneboende eller en lavere sats egenandel for førstegangs boliglån. De som betaler så høye husleier, har ikke sjanse til å spare opp noe.

Gjennom alle år siden gullalderen (60-70-tallet) har vi i Ensliges landsforbund kjempet for likerett på alle områder. Vi var nær å få på plass en stortingsmelding om enslige (Bondevik 2) i 2005, men over natten snudde det seg fordi regjeringen Stoltenberg overtok roret. Da kom det i stedet en SSB-rapport som het «aleneboendes levekår». Der er det stoff nok til å kunne kreve skattefradrag for kjøp av førstegangsbolig, men regjeringen sa nei. Det mangler da og i dag politisk vilje til endring og nytenkning på dette feltet.

På landsmøtet 1. juni 2019 vedtok Ensliges landsforbund å legge ned virksomheten på grunn av manglende lederskap og oppslutning. Forbundet hadde samlet en kapital på over 30 millioner. Pengene besto av arvemidler. Arven var øremerket til videreføring av Ensliges landsforbunds merkesaker. I stedet besluttet landsmøtet å donere pengene i sin helhet til alzheimerforskning. Min mening er at deler av midlene burde gått til et forskningsfond om ensliges levevilkår, nemlig ensliges landsforbunds forskningsfond. Mer kunnskap ville trolig påvirket politikerne til handling som vil føre til endring av ensliges levevilkår i framtida.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå