Glimt fra eldreomsorgen

Livsgledeplakaten ved senga, som iherdig insisterte på at hun var i frisk luft hver fredag og drev hobbyaktiviteter på tirsdager, hadde neppe æren for dette, skriver debattanten.   Foto: PRIVAT

Saken oppdateres.

Denne teksten er rettet mot politikerne og administrasjonen i Trondheim kommune, ikke mot de ansatte i eldreomsorgen, som gjør så godt de kan innenfor de stramme regler og økonomiske rammer som er der.

6. juni, den internasjonale dagen mot vold mot eldre, skulle mamma, som er 96 år og bor på et livsgledesertifisert omsorgssenter, til tannlegen. Da omsorgssenteret lettet sin korona-karantene forsommeren 2020 var hun sterkt redusert etter et halvt år i isolasjon. Hun klaget over tannsmerter og ville til tannlegen. Dårlig til bens og uten hørsel ville dette kreve innsats av flere enn henne. Da institusjonen etter syv uker tok grep, viste det seg at det var over to måneders ventetid hos den tannlegen senterets beboere etter reglene må behandles hos. I mellomtiden økte tannproblemene, og bare dager før hun hadde time, sa mamma at hun ikke orket mer. Hun sluttet å spise og drikke, ble sengeliggende og erklærtes i november for «terminal» - altså døende.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Men hun døde ikke. Livsgledeplakaten ved senga, som iherdig insisterte på at hun var i frisk luft hver fredag og drev hobbyaktiviteter på tirsdager, hadde neppe æren for dette. At døendes pårørende, uavhengig av korona-reglene, fikk tillatelse til ubegrenset nærvær, spilte kanskje en rolle. Uansett, etter noen uker begynte hun igjen å ta til seg næring, og på vårparten sluttet man mer eller mindre å forvente hennes snarlige død. Hun var nå blitt pleiepasient, et ensomt liv sa hun, der hun vekselvis fordrev tida med å se på veggen og å høyt repeterende telle tallene på klokka si. Hun klaget fremdeles igjen og igjen over vondt i tennene. Etter gjentatte påpekninger, så problemene i mai endelig ut til å kunne løse seg. Hun hadde fått ny time 6. juni 2021.

Dagen opprant og det ble opplyst at mamma ikke skulle reise i rullestolen, hun skulle få syketransport, altså fraktes sengeliggende. Pasienten var stelt og motivert, og siden nødvendig kommunikasjon på grunn av manglende hørsel må foregå skriftlig, var pårørende tilstede i god tid for å støtte personal og tannlege. Det viste seg da at omsorgssenteret ikke hadde noen planer om å følge pleiepasienten til tannlegen. Den etterlengtede tannlegetimen kl. 11.30 nærmet seg, mens både personal og syketransport glimret med sitt fravær. Ved omsorgssenteret kunne de senere fastslå at det ikke var hjemmets feil at syketransporten aldri dukket opp. Her var ansvarsfraskrivelse det sentrale, ikke det at mamma kunne nådd tannlegen med rullestol og drosje, dersom de hadde engasjert seg.

Så trodde du at det å komme på omsorgssenter betyr at noen tar ansvaret for ditt ve og vel, så som menneskelig kontakt og tannpleie, så tar du ganske enkelt feil! Ny tannlegetime blir om seks uker.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå